Barnens RäddningsArk

Dagbok under klassetur til Bolivia

Resebrev 1

Resebrev 2

Resebrev 3

Resebrev 4

Bilder 5

Bilder 6

Resebrev 7

Resebrev 8

Resebrev 9

Resebrev 10

Bilder 11

Bilder 12

Resebrev 13

Resebrev 14

Resebrev 15

Resebrev 16

Bilder 17

Bilder 18

Resebrev 19

Resebrev 20

Bilder 21

Bilder 22

Bilder 23

Bilder 24

Resebrev 25

Resebrev 26

Bilder 27

Bilder 28

Bilder 29

Bilder 30

Bilder 31

Bilder 32

Bilder 33

Bilder 34

Bilder 35

Bilder 36

Bilder 37

---

Resebrev 15 13 april 01

Sykebesök. För vi i det hele tatt forteller noe som helst, må vi presisere at vi ikke selv har havnet på sykehus. Dagens program bestod i en tur på et sykehus i byen. Vi skulle i utgangspunktet besöke en avdeling for brannskadde barn. Turen startet som vanlig med en liten busstur fra vårt eminente hotell. Innsamlede dukker, bamser og lekebiler lå trykt lagret i bussen klart for utlevering. För vi närmer oss selve sykehuset må en ting meddeles. Bolivianskemyndigheter kan bidra med helt nye innspill til vår hjemmelige sykehusdebatt der innsparinger, statelig-, kommunalt- eller fylkeskommunalt eierskap er et tema. For å legge den muntre kommentar til side - dagens opplevelse er rett og slett horribel. Finansierigen av byens statlige sykehus gjöres fölgende enkle måte: Regningen for pleie og opphold betales i kassen ved avreise - ganske likt utsjekkingen etter et hotellopphold gjöres. För vi går videre kan vi jo bare tenke oss hva som skjer vis hotelloppholdet ikke betales. I Bolivia löses problement slik: Du slipper ikke ut av sykesengen för pengene ligger på sykehusputen. I den grad pengene ikke kommer, nytter det ikke å forlate avdelingen en sen kveldstime. Det står nemlig bevepnet politi og passer på så ikke skjer. Fritt fall fra viduet er heller ikke å anbefale, de statlige pengeinnkreverne har også tettet dette hullet. Parkene er inngjerdet og bevoktet. Dette var innfallsvinkelen til dagens sykebesök. Vel fremme på sykehuset möter vi fort et av Bolivis mange offer denne grufulle finansielle plattform. Damen sitter på brannskadeavslingen og betrakter sin eneste sönn på 10 måneder. Gutten var uheldig nok å forbrenne store deler av hodet inklusive hele ansiktet. Barnet er fastbundet for ikke å öderlegge for en hudtransplantasjon. Moren ser med bekymring på guttens vannsirede ansikt. Tre fakta kan ikke bestrides - gutten blir frisk - regningen kan ikke betales - politimannen ved utgangsdören har vakt hele dögnet. Lösningen på problemet er enkel, velpröved og brutal - du overlater barnet i myndighetenes varetekt. For moren ved sykehussengen er konsekvensen at sönnen havner på barnehjem, ovrlatt til et system som forhåpentlivis ikke trenger ytterligere kommentarer. I begynnelsen fölte undertegnede opptrinnet i sykehusts korridorer litt flaut. Hva kunne vel vi bidra med, hva vil vel andre pasienter tro, hva med personalet? Leker fra gamle lekekasser i Norge kunne umulig bidra med noe som helst i et slikt grufullt system! Förte sykehuskorridor skulle til pers. Solveig (Wrengbro) fortalte at dette ville bli en suksess og viste til utallige slike besök tidligere. Hun fikk rett. Suksessen ble å stor at personalet geleidet oss fra avdeling til avdeling. Vi hr vel alle sett barneöyne foran juletreet på julaften. De samme öynene dukket opp her også. Det satt en liten pike i pike i en stol, urörlig på grunn av svultsen som nylig var skåret bort under haken. Elizabeth B. ser blikket og gir bort en liten bil. Öynene fortalte det språkproblemer og smerter fra et operasjossår ikke kune skjule. Dette var en suksess!! Vi travet gjennom korridor etter korridor og fikk väre små budbringere fra barn i Norge. Jeg slutter ikke å undres på hvilken kraft som ligger i slike små kjärlighetshandlinger. Vi betalte ingen sykehusregninger men gleden var större ved avgang enn ved ankomst i dag. Hilsen oss alle - fört via tastaturet av Pål. PS: Nar jeg skriver det her, er det ikke et norskt tastatur, sa jeg far ikke med de tre siste bokstavene I alfabetet. Dere far bare over med det.   Hei, alle dere som folger med og stotter oss mens vi er her i Bolivia! Tenkte jeg bare skulle skrive litt om det vi har opplevd idag og igaar, Siden det har vart ganske mye. Igaar var vi paa "tur I skogen" med barna fra El Arca, for aa grille mat og bli litt bedre kjent med dem. Vi kjorte et stykke utafor Cochabamba sentrum, for saa a kjore oppover mot fjellet. En ting som man hele tiden legger merke til, er de enorme fjellene som omgir Cochabamba. Nar vi kom hoyere opp mot skogen,som laa ved begynnelsen av fjellene, kunne jeg se de hoye toppene med gressletter og bratte bakker rave nesten over oss. Omsider kom vi fram til der vi skulle vare mesteparten av dagen, og ledere fra El Arca begynte aa grille kjottet. Ana Maria hadde visst kjopt rundt 50 kg kjott, saa det ble en god del aa grille. Skogen vi kom til,bestod for det meste av Ekalyptus-traer, og det var en saa utrolig spesiell folelse bare a vare der I skogen.Skogen var saa stor, og man kunne se trarne gro laangt oppover I skogen. Jeg hadde forestilt meg at det lignet mer paa en jungel, men jeg ble veldig overasket over at det var sapass flott og ryddig her. Det var laget en egen renne av stein, for aa fore vannet nedover fjellet og ut til bondene. Litt etter at vi hadde kommet dit, dro en liten gruppe,inkludert meg, ut paa en tur oppover I skogen. Det gar ikke an aa forklare hvordan det var aa gaa der, det maa bare oppleves. Dere der hjemme I Norge maa nok noye dere med aa se det paa film:-) Da vi kom ut av skogen var det en helt utrolig utsikt over hele Cochabamba. Til hoyre for oss var det en ravine, en kloft, hvor en elv rant stille og rolig nedover. Paa den andre siden fortsatte fjellene rundt Cochabamba. Videre gikk vi helt inntil den ene kanten, en sti var laget der for at vi skulle kunne gaa der. Over oss var det klipper veldig hoyt opp, og til venstre for oss gikk det rett neeed... Men omsider kom vi fram til et fossefall; det var egentlig en demning, men vannet fosset ned fordet. Naar jeg saa ned I fossen kunne jeg se regnbuen, pga vannet og sola, og det var et fint syn. Jeg har alt paa film. Det var mange som ikke ble med paa denne lille turen, og de gikk virkelig glipp av noe. Tilbake I skogen spiste vi maten vi hadde grillet, spilte litt fotball og hadde det morsomt med de andre barna. Ved 6-7 tiden dro vi tilbake til hotellet, for aa spise kvelds og sove.Det hadde vart en veldig opplevelsesrik og spennende dag, som jeg tviler paa at jeg vil glemme. Idag var en like spennende dag, om ikke en smule slitsom. Vi dro tidlig til en liten hoyde ved hotellet vart, hvor vi forst saa paa en statue,og en fantastisk utsikt over Cochabamba, for saa a gaa ned gjennom et sted hvor mange gatebarn,uteliggere o.l sover om nettene. For var det en park der, men saa gadd inegn holde det ryddig der, saa naa er det heller forandret til et farlig sted, spesielt om nettene. Men vi gikk gjennom noen kratt, og fikk se noen av husene som var bygd av papp,skrot og soppel. Hele tiden brant den stekende sola oss I nakken. Da vi kom tibake til hotellet, kjorte vi rett til den beromte "Cristo de la Concordia"; Den 60 meter hoye Jesus-statuen som er kjennetegnet paa Cochabamba. Det var en helt utrolig og ubeskrivelig utsikt over hele Cochabamba, og fjellene som ligger som et krater rundt. Man kunne gaa inn og opp I jesus-statuen for 1 bolivianos, og det var goy. Selv om vinduene/kikkehullene inni statuen var veldig smaa, saa var det spennende fordet. Nar man er inne I statuen, kan man godt kale det aa "vare en del av Kristi legeme:-)" Tilbake I byen igjen spiste vi middag, som alltid far vi suppe som forret, og deretter en hovedrett bestaende av forskjellig kjott.Saa tok vi siesta, for saa og besoke kvinnefengselet I byen. Nar vi forst kom inn der,vriket det nesten som et marked, det var laken og blikktak som hang over den lille uteplassen der, og det gikk an aa kjope brus og div. Spiselige ting der. Det man fort market seg var det store antallet kvinner der. Ok, det var jo et kvinnefengsel, men at det var saa veldig mange damer der hadde jeg ikke forestilt meg. Siden det er Langfredag idag, saa er den katolske kirken selvfolgelig paa banen, og I fengselet her holdt de en messe, hvor de sang noen melankoske sanger mens en fyr I kostyme holdt en trist model av Jesus paa korset. Nar de omsider og endelig var ferdig med seremonien, gikk vi opp til der hvor barna kunne gjore ting,som f eks. Lese barneboker og andre ting. Lena fremforte en fortelling om Barabas, mens hun malte og greier. Etterpa sang vi med alle de smaa barna. Det var rundt 400 barn i fengselet,som antageligvis fulgte med moren sin nar hun ble innsatt. De var alt fra 1 ar og oppover, men ingen ungdommer. De likte sangene godt, og fulgte bevegelsene saa godt de kunne. En ting jeg market meg var en jente paa kanskje 5-6 ar, som holdt sin sovende bror,antageligvis rundt 2 ar, mens hun horte pa oss. Jeg tror mange av de elder barna ma passé paa sosknene sine. Etter en liten rundttur i fengselet, var jeg varm og sliten. Det ma vare helt forferdelig a sitte I fengselet, det var saa trangt der. Jeg hadde fatt klaustrofobi,jeg. Som en siste ting idag dro vi paa en liten sightseeing rundt I cochabamba. Vi dro bla til en elv, som na var netsen torr, hvor mange kokain-misbrukere holder til, og folk bor i hus byg av pappesker o.l. Vi dro ogsa opp for a se pa den eneste mormon-templet I Sor-Amerika. Det var ganske stort, men det som var enda verre var at det var enda store under jorden,4 kvartal under jorden var det bygd. Det var for at de skal bo der nar endetiden kommer, fordi de tror at alt som er paa overflaten vil bli odelagt. Syke folk,spor du meg. Saa dro vi tilbake til Ana-maria for aa spise kvelds igjen, og her sitter jeg na og skriver. Det er forresten utroolig varmt her om dagen, og jeg skulle virkelig onske at vi hadd blitt paa hotellet I jungelen lengre. Den andre dagen der,mens jentene gikk tur I jungelen, la nesten alle guttene I bassenget, med Cola I handa mens vi avkjolte oss I det deilige vannet...aah, det var digg. Men det var da, og na er vi her, og naa er jeg ganske trott. Jeg sover ganske godt her, men ulempene er markedsdagene, Onsdag og Lordag. Tiidlig paa morgenen beginner folka og rigge opp bodene sine rett utafor hotellrommet mitt, og det braker mye! Og bilene tuter konstant, pluss at sola tiiter inn gjennomvinduet vart om morgenen og gjor rommet til en bastue. Men, jeg klager ikke, jeg har det veldig bra her. Jeg er sikker paa at alle synes det var verdt pengene aa dra hit, for de farreste I var alder far oppleve det her!! Hjertelig hilsen Morten Andre Sobyskogen Hei alle der hjemme! I dag fikk vi vite at vi ikke skulle gjöre så mye, at vi skulle ta det "lungt", fordi det er langfredag og det er en helligdag også her. Vi begynte med en gåtur opp en lang trapp bortenfor hotellet. Vi tok en masse bilder av en statue som var der og av utsikten utover byen. Senere tok vi bussen langt oppover i fjellet for å besöke verdens störste Jesus-statue. Det var smale veier og langt ned, og ettersom det var langfredag og vår vanlige bussjåför ville ha fri, kjörte vi en ganske så gammel buss og fikk en nokså spennende tur. Vår klasseforstander fikk nok med turen opp, og begynte å gå på veien ned igjen. Da vi var der oppe tok vi bilder av den fantastiske utsikten. Etterpå fikk vi gå inn i statuen. Vi gikk oppover og oppover til vi kom til armene hans. Og der fikk vi virkelig et godt overblikk over byen gjennom noen små glugger. Mange fikk seg også en etterlengtet is. Vi tok den humpete turen ned igjen og spiste en deilig middag hos vår alles kjäre Anna Maria. Så var det ut igjen. Denne gangen for å besöke kvinnefengselet. Når man tenker på et fengsel, ser man kanskje for seg små, trange celler med gitter foran. Dette var noe helt annet. Da vi kom inn var det som om vi kom til en liten landsby. Det bodde 400 kvinner og 700 barn der inne. Barna hadde bare blitt med da mödrene ble satt inn. Det var noen som hadde sketsjboard for barna, noen hadde tautriks og etterpå sang vi for dem. Det syntes de var moro. Så fikk vi en rask omvisning på stedet. Det var rom der både barna og kvinnene kunne läre å skrive og regne. Kvinnene sydde også duker, og kunne läre og bruke data. De sov i et stort rom der det stod tett i tett med köyesenger og tepper, og klär hang overalt. Der var ikke rom for et öyeblikks privatliv, og de kan bo i fengselet i kanskje 20 år. Vi tok farvel, fikk et par minutter på hotellet og så var det tid for sightseeing. Vi så mange katolske parader. De bar på kors med Jesusfigurer på, sang, og bar på Mariafigurer, og i en av paradene bar de også på en likkiste av glass med en dukke inni! Vi så hus der meget fattige mennesker bodde og rikmannsströk. Her er det snakk om meget store kontraster! Så så vi verdens störste mormonertempel. Jörgen fortalte at mesteparten av tempelet lå under jorda, og der skulle de bo og overleve også etter at verden går under. De drev også med döping av döde der inne, noe undertegnede syntes hörtes ganske sykt ut. Til slutt hadde vi sett både det ene og det andre og var på vei hjem da vi så en gjeng dansende og syngende bolivianere. Vi gikk ut og fikk bli med på et utemöte av den evangeliske typen. Det var et ståpå lovsangsteam og dansere med flagg, bånd og tamburiner. Det var skikkelig morsomt, vi prövde så godt vi kunne å fölge med på sangtekstene, men da prekena begynte fant vi ut at det var på tide å dra... Til kveldsmat fikk vi gröt, og den falt virkelig i smak hos oss alle. Flere ville til og med ha oppskriften av Anna Maria. Men nå som dagen er over er det en ting som er sikkert. Vi kommer nok ikke til å huske denne dagen som dagen da vi tok det "lungt". M.v.h. Eva K. Andersen