Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

November 2000 Til nyhetsbreven... Førsta sidan

---

Indehåll: "Hvordan skulle jeg kunne overgi dem? Det er jo mine barn og mitt folk!" En mandagsvandring blant et folk i den dypeste nød "CONJUNTO ARNI" German kom med et stort smil Fondet til hustomt nå over 213.000 kroner! Julen 2000 nærmer seg med hast

---

Så er vi atter tilbake i det "kalde" nord etter enda en fantastisk reise til Bolivia. Inntrykk, opplevelser og ord står i kø for å bli formidlet til deg. Men skulle alt skrives ned, så ville du sannsynligvis bare lest overskriftene. Selvfølgelig skal jeg skrive ned mine sterkeste inntrykk. Men jeg ønsker av hele mitt hjerte at du selv hadde vært med og opplevd alt i virkeligheten og fra innsiden, det som Johan, Christoffer og jeg fikk oppleve. Men nå får tekst og bilder i stedet tale til hjertet ditt.

 

"Hvordan skulle jeg kunne overgi dem? Det er jo mine barn og mitt folk!" Ana Maria ser inn i mine øyne når hun sier dette. Hun sitter der i rullestolen sin ute på gata. Det er sent på kvelden og hun har snakket lenge med en ung jente som har en liten baby i et sjal på ryggen. Den unge mammaen er syk og fortvilet. Gang på gang forteller hun om den mørke situasjonen sin. Hun gråter fortvilet og hvisker til Ana Maria. "Jeg vil ikke leve lenger. Jeg vil dø, jeg vil ta mitt liv". Ana Maria trøster og formaner. Ordene hennes til jenta tenner et lys og et håp i livet og tilværelsen hennes. De klemmer hverandre og sakte går hun nedover veien og bort mot det stedet hun skal sove om natten med babyen sin. Det er etter denne episoden som Ana Maria ser på meg og sier: "Hvordan skulle jeg kunne overgi dem? Det er jo mine barn og mitt folk." Jörgen

En mandagsvandring blant et folk i den dypeste nød Det er mandag ettermiddag. Ana Maria, Johan, Christoffer og jeg skal ut og besøke de tre fengslene som ligger i nærheten der Ana Maria bor. Når man vandrer med Ana Maria så opplever man virkelig at hun har en autoritet og er en ambassadør for Kristus. Jeg forundrer meg stadig over hvordan alle "dører" åpnes for henne. Når vi kommer til kvinnefengselet, reiser vakten seg opp fra stolen og klemmer Ana Maria. De kjenner hverandre, og vi kan gå rett inn i fengselet. Johans kommenterer, der han står forundret og ser utover fengselsgården; "Det kryr jo av kvinner og barn". Det stemmer. Det er overfyllt. Vi går litt avsides for å samtale med noen kvinner som sitter inne for kortere eller lengre soner. Vi treffer mammaen til tre av guttene vi har på guttehjemmet vårt El Arca. Hun har sittet inne i fem år, men har nå fått løfte om å slippe ut om hun bare kan skaffe sin egen fødselsattest! Ellers kommer hun ikke ut! Det lover vi å hjelpe henne med. En annen kvinne som jeg fortalte om i forrige nyhetsbrevet, traff vi også. Hun hadde drept den mannen som gjorde vold mot hennes seks år gamle datter. Nå satt hun der med de tre barna sine på ubestemt tid. Ana Maria kommer til å holde kontakten med henne og se hva vi kan gjøre for både henne og barna. Vi samtaler med flere kvinner som sitter i fengselet med barn sine. Etter en stund blir vi guidet gjennom smale korridorer og trapper til de små rommene der kvinnene bor. I et lite rom ligger en pike i to års alderen. Hun er gipset fra hoftene og ned. I korridoren utenfor leker tre andre barn. Mitt spørsmål er; hvor mange av alle disse barna som vokser opp i fengselet, skal havne på gata og begynne å sniffe skolim? Etter at vi hadde vært på "studiebesøk" på to andre fengsler for menn og på politistasjonen, fortsetter vi vår vandring til kvarteret der gatebarna finnes. Plutselig ser vi en ung kvinne som sitter på en trapp på et mørkt gatehjørne. Hun sitter der med babyen sin. Vi har aldri sett henne tidligere. Ana Maria samtaler med henne og hun forteller at hun har blitt forlatt av kjæresten sin når hun fikk barnet. Hun er bare 16 år. Etter en stund går vi sammen med henne til det herberget hvor mange av gatebarna kjøper seg en sengeplass for natten. Dette er et sted som vi aldri har besøkt før. På veien kjøper vi 50 poser med sjokolademelk og masse brød for å dele ut. Kjære venner! I denne perioden i Cochabamba så jeg et stort antall barn og ungdommer "fanget" i totalt mørke. Det var som om de satt i dødsskyggens dal og ropte på hjelp. Jeg har sett inn i deres øyne og jeg har hørt deres tause rop om hjelp. Jeg kjente en enorm nød for disse bortkomne og utrolig ille behandlet barn og ungdommer. Jeg glemmer aldri denne spesielle kvelden da vi besøkte herberget der massevis av unge gatebarn tilbringer natten for 3 bolivianos (ca 5 kr). Unge jenter med babyene sine, gutter i ulike aldre med limflasker i nesen, unge par med barn uten framtid, barn med "ødelagte" hjerner på grunn av all sniffingen. Når vi gikk inn i lokalet, slo stanken imot oss av urin, skitt og lim. Jeg ble uvel. Vi hørte røstene deres i de mørke lokalene, men så ingenting. Men etterhvert vennet øynene våre seg til mørket. Vi begynte å dele ut sjokolademelk og brød, Ana Maria, Johan, Christoffer og jeg. Alle var sultne og stilte seg villig i kø for å få det vi hadde med oss. Etter noen timer gikk vi ut på gata igjen og pustet inn den friske kveldsluften. Men der ute møtte vi igjen en skare av ungdommer. De dro fram som en karavane uten håp, men mot en sengeplass for natten. En kvinne kom fram og viste oss de ferske knivstikkene i siden. Tårene rant av smerte. En jente som var 13 år kom fram til oss. Enda ikke ødelagt, men hun hadde nylig begynt å sniffe skolim. Denne kvelden sluttet med at vi vandret hjemover i følge med to unge jenter. Når vi nærmet oss Ana Marias hjem, slår det meg plutselig at vi skal invitere jentene på en liten enkel kyllingrestaurant tvers over gaten. Jeg kommer aldri til å glemme den stunden ved bordet der vi satt og spiste sammen. Sannsynligvis var dette første gang noen viste dem respekt som mennesker. Vi samtalte og lo sammen. De spiste så mye de orket. Resten stappet de ned i plastposer for å ta med til vennene sine på herberget. Men først fikk de med seg smertestillende tabletter, til kvinnen med knivstikkene. Jeg tenker ofte på denne kvelden. Det var en kveld som merket oss alle på dypet. Vi hadde mange lignende opplevelser blant alle disse overgitte og villfarne bolivianske barn og ungdommer. Men denne mandagen satte dype spor i oss alle. Mitt i all denne nøden og håpløsheten er vi (du og jeg) satt for å gjøre noe for gatebarna i deres situasjon. Mange ganger tenkte jeg på hvordan deres liv kan bli. Tenker på hvordan våre gutter på El Arca har fått sine liv forvandlet. Vi har et kjempearbeid foran oss. Jeg kan bare konstatere at disse barna lever totalt uten håp. Men vi er de som skal gi dem håpet tilbake. Vi har også sett at det fungerer med intensivt arbeidet gjennom årene i Bolivia. Nå forstår du sikkert hvor utrolig viktig din støtte er for alt det Ana Maria utfører blant gatebarna.

"CONJUNTO ARNI" Det er navnet på vår fantastiske gruppe på El Arca, som har blitt veldig dyktige til å spille og synge boliviansk folkemusikk. De har til og med skrevet ti egne tekster til musikken. Men ikke nok med det, de lager fløytene sine selv (zampoñas) som de spiller på. Nå har jeg fått med meg 50 zampoñas som jeg skal selge. Alle innkomstene går tilbake til gruppa, slik at de får en liten lønn for produktene og til utviklingen av hele gruppa. Løp og kjøp pleier man jo å si. Her har du virkelig et godt tips til julepresang. Sett inn 150 kroner på vår konto så sender vi deg en zampoñas. Om du kjøper direkte koster den 120 kroner. Men du kan gjerne gi mer om du ønsker det. En gang hadde jeg en drøm om å få hit Ana Maria og Santi. Den drømmen ble virkelighet i våres. Nå har jeg ytterligere en drøm. Tenk å få invitere hit guttene i "Conjunto ARNI" for å reise rundt og spille og synge. Jeg tror at det er fullt mulig om et par år. Vår fantastiske gruppe Conjunto Arni

German kom med et stort smil Når vi nå var i Bolivia feiret vi Germans 18 års dag. Glad og lykkelig kom han hjem til Ana Maria. Han hadde tydeligvis litt vondt i hoften sin som hadde gått ut av ledd. Men om noen måneder skal han opereres. Det syntes virkelig på han at livet hadde vendt seg. Les tidigere artikel om German: Oktober 1999 Oktober 2000

Fondet til hustomt nå over 213.000 kroner! Framover kommer vi til å gjøre intense satsninger for å få inn tilstrekkelig til fondet for hustomt. Da kan vi kjøpe en tomt for å bygge et senter for gatebarna i Bolivia. Det huset vi har i dag låner vi bare, og det kan tas ifra oss når som helst. Dette er en trussel som stadig henger over oss. En dag håper vi å få se mange av gatebarnas liv forandret i et herlig miljø med trær, vann og store områder å røre seg på.

Julen 2000 nærmer seg med hast Mitt håp, ønske og utfordring til deg er at du vil sette av så mye du kan av julen 2000 til å spre glede til Bolivias og Russlands barn. Den beste investeringen du kan gjøre er å investere din tid og din økonomi for barn som trenger deg i dag. Jörgen

 

Tillbake til startsidan

Ansvarig för BRA's sidor:
Björn Wilhelmson