Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Mars 2002 Til nyhetsbreven...

---

Indehåll: 15 ledere og medarbeidere fra Barnas Rednings Ark i Bolivia El Arca i dag Julaften på El Arca med familien Krogstads egne ord Vi har tatt et stort skritt når det gjelder fotballtreningen En annerledes og dramatisk dag En fjerde vinter med mat til Russiske skolebarn En god start til å hjelpe gatebarn på Filippinene Til slutt

---

15 ledere og medarbeidere fra Barnas Rednings Ark i Bolivia Det er noe helt annet å se den ytterste nød med egne øyne enn bare høre om det. Plutselig står man selv midt i en park og ser inn i øynene på unge mødre med babyer. Man kjenner lukten av skolim som de sniffer. Misbrukere ligger der møkkete med store åpne sår. Dag etter dag, kveld etter kveld har vi vært ute blant et folk i nød. I teamet som nå har vært ute var det fire sykepleiere og en lege. De jobbet med akutt medisinsk hjelp direkte i slummen og på gatene. Først ble vi møtt med mistenksomhet. Veldig forståelig. Men etter noen kvelder ble vi venner og de fikk tillit til oss slik at vi kunne hjelpe dem. Jeg glemmer aldri den kvelden når vi fra lyset av et stearinlys som en liten jente holdt i hånden, renset alvorlige brannskader og store dype sår. Rundt oss stod de andre misbrukerne og så hvordan vi skandinavere arbeidet for å lindre nøden og smerten. Når arbeidet var ferdig stilte vi oss i en ring. Han som nettopp hadde fått de store sårene på benet stelt, ba og takket Gud for at vi hadde kommet. Det var helt stille i "leiren" av skur som var bygd av plast, plater og papp. På kveldene var vi i parkene med Ana Maria og tok med oss den kjempestore suppegryta som rommer 36 liter. Gatebarna stod i kø for å få en stor tallerken med varm næringsrik suppe. Vi opplevde alle at vi fikk venner blant gatebarna. De er ikke lenger anonyme gatebarn for oss. De er barn og ungdommer med navn som gjør at vi ble sittende i lange samtaler på kveldene. De forteller om livene sine og om hvorfor de havnet skjevt ut. Ingen fortellinger er like. En ung søt jente sitter foran meg og forteller at hun ble tvunget til å adoptere bort barnet sitt for et par år siden. Tårene triller nedover kinnene hennes når hun forteller om det som har hendt. Nå har hun en nyfødt baby som ligger ved brystet hennes. Hun er en ung stolt mor som har fått sitt andre barn. Hun er bare 17 år gammel. Jørgen

El Arca i dag På El Arca går livet videre med rehabilitering og skolegang. Det er en veldig stor kontrast mellom livet på gata og livet på guttehjemmet. Man kan nesten ikke fatte at guttene på El Arca en gang levde der ute på gata. Nå i år har ni av de eldste begynt på teknisk yrkesutdannelse. For en herlig utvikling! Akkurat nå har vi 45 gutter på hjemmet. Livene deres blir forvandlet. Men det gjør også våre liv. Vi så det mens vi var i Bolivia. Det er også det som er meningen med reisene våre. Vi vil se forandring i hver enkelt som reiser. Vi vil se hjerter som blir grepet, entusiasme, besluttsomhet og glede i teamet.

Julaften på El Arca med familien Krogstads egne ord. Våknet tidlig. På med penklærne og i vei til "arken" ved tolvtiden. På barnehjemmet ble det spilt musikk og forberedelsene til julemiddagen var i full gang. Etter lange forberedelser var det dekket et langbord og måltidet kunne begynne. Det var masse mat. Det var skinke, mais, poteter, løk og tomater. Veldig godt! Til dessert fikk vi is og et kakestykke fra den kjempestore bløtkaken som Ana Maria hadde bakt. Etter å ha ryddet av bordet og hatt uorganisert lek, lød et fløytesignal gjennom all bråket. Det var tegnet på at guttene skulle stille seg på rekke. På fire rette rader stod de i givakt. Etter en tale fra en av lederne ble Tage kalt fram og sekker og pakker med julegaver ble lagt fram. Tage fikk det ærefulle oppdraget å være julenisse. Han ropte opp guttene en etter en. De kom fram og fikk pakken sin mens lederne og de andre guttene klappet og jublet. Tage fikk gode klemmer av alle. Guttene har vært med og kjøpt sin egen julepresang, men forventningen var stor likevel. De fleste hadde kjøpt sko og bukser, men også noen t-skjorter, leker, små radioer, sokker eller caps. Hver gutt hadde fått samme beløp med penger, og de kunne kjøpe hva de ville, men likevel med rådet om at det helst skulle være noe nyttig. Det var gøy å se de stolte guttene etterpå med nye klær og sko. På ettermiddagen reiste vi hjem til risengrynsgrøt med mandel i. Mats Simeon fikk mandelen… Vennlig hilsen fra William Tobias, Markus Noah, Mats Simeon, Malene, Tage og Hege.

Vi har tatt et stort skritt når det gjelder fotballtreningen To nye saker. For det første har jeg kjøpt inn nok av fotballgensere til to hele lag. Dette gjorde jeg fordi vi fikk inn litt ekstra penger til jul, resten går til flere fotballer. De vi har nå nærmer seg "pensjonsalderen". For det andre har vi delt gruppen. Jeg har først trening med de minste (ca. 22 stk.) og etterpå med de eldre guttene (ca 20 stk.). Det gjør at de minste får være mere med, og de større kan bruke sine krefter mer fritt. Vi har merket stor entusiasme etter at fotballgenserne er med på alle treningene. Det er viktig med både hvilket nummer og farge de får, akkurat som hjemme. Men det aller viktigste er å stå i mål med hansker og albuebeskyttere... Nå har alle vært en uke i jungelen, jeg tror de kom hjem i går, så imorgen er vi i gang igjen med treningen. På guttenes vegne vil jeg si tusen takk til dere som er med der hjemme. Dere skal vite at for dem er det julaften å få ta på seg en ekte fotballgenser! El professor de futboll (Lærer i fotball) Tage.

En annerledes og dramatisk dag For en stund siden var vi sammen med foreldrene til den herlige piken Heidy. Den unge familien lever på gata, og vi har reddet barnet deres fra å dø to ganger. Nå viser prøven fra laboratoriet at Heidy er hiv-smittet! Vi visste at det var en viss sjanse for det, men denne sykdommen er ikke så utbredt i landet. Denne skjønne lille jenta som smiler og ler og er sterkere enn noen gang tidligere, skal altså snart dø. Statistisk sett dør de fleste som er født med sykdommen innen to-års alderen og nesten alle dør innen de fyller fem. Det var vondt å få vite dette, og det var vanskelig å fortelle det til våre egne barn. Denne uka har vært preget av dette. Heidy bor hos oss nå, vi skal til en lege idag for å høre hvilke muligheter som finnes. Vi vil så gjerne hjelpe henne. Senere skal vi også treffe moren hennes. Hun har også hiv, men det vet hun ikke. Det blir ikke lett å fortelle henne at det ikke finnes håp for datteren og at hun selv er smittet. Det er også en stor sjanse for at sønnen hennes har hiv. Han som akkurat nå jobber som skopusser for å prøve å forandre på familiens situasjon. Vi er veldig triste nå og vi ser hvordan alle opplevelsene har forandret oss. Men det er herlig å kjenne Guds omsorg og styrke selv i disse tunge situasjonene. Vi er i salme 23 akkurat nå: "om jeg enn vandrer i dødsskyggens dal... trøster du meg"... Vi må gå videre og jeg vet at vi kommer styrket igjennom. Men nå gjelder det ikke oss, det er Heidy og hennes liv det handler om. Det koster å engasjere seg, men hver eneste tåre er verdt det. Tage og familien i Bolivia for Barnas Rednings Ark

En fjerde vinter med mat til Russiske skolebarn Siden 1. februar blir 180 russiske skolebarn servert et måltid mat om dagen. Som tidligere så lages maten på skolen av russisk personalet som jobber på skolen og maten blir kjøpt på stedet. Dette gjør at kostnadene blir veldig små. Skolen ligger i en by i Ustianskiy regionen sør for Arkangelsk i et isolert område hvor man bare kan komme med tog. Matprosjektet holder på mens den kaldeste delen av vinteren er der og avsluttes i slutten av mai da skolene også slutter. Hvert måltid pr. barn har en total kostnad på 6 kroner. Her kan du nå være med og hjelpe oss å gjennomføre hele matprosjektet og kanskje også utvide prosjektet til andre skoler.

En god start til å hjelpe gatebarn på Filippinene Gjennom de filippinske lederne som vi støtter får akkurat nå ca. 35 gatebarn mat og annen hjelp direkte der de lever og bor, nemlig på gata. Der lever gutter og jenter i alle aldre. Dette er en begynnelse som du kan være med på å støtte, og du vil få se en fin utvikling. Vi håper og tror at vi også skal kunne åpne et senter i framtiden der vi kan ta imot gatebarn, slik at vi kan hjelpe dem inn i et helt annet liv enn hva de har nå. Vi vil se samme herlige utvikling på Filippinene som vi har sett i Bolivia.

Til slutt -kan vi fortelle at Solveig Wrengbro reiser til Bolivia i slutten av mars med 4 elever og en lærer fra en videregående skole som ønsker å se og studere arbeidet vi har blant gatebarna.

Tillbake til startsidan