Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Juni 2002 Til nyhetsbreven...

---

Indehåll: Elever hjelper den svært brannskadde Alexander i Bolivia Korte historier fra siste reise til Bolivia Dagbok fra Solveig Siste kvelden på El Arca Rapport fra hverdagen for vår norske familie i Bolivia Russiske skolebarn fikk også mat denne vinteren Ønsker du ferske rapporter og bilder direkte på din e-mail? Tidligere gatebarn - nå studerer de

---

Elever hjelper den svært brannskadde Alexander i Bolivia Tidligere har vi skrevet om en visjon som vi har i Barnas Redningsark, nemlig å veilede den yngre generasjonen av barn og ungdommer til aktivt å hjelpe barn i nød. Som vi skrev i forrige nyhetsbrev, så har vi igjen vært ute i Bolivia med elever og en lærer. De kom fra et gymnas som vil støtte arbeidet vårt. Reisen ble som tidligere reiser, en blanding av glede, sorg og dramatikk. Men det handler ikke bare om å se og høre for elevene - de vil også gjøre noe konkret midt i nøden. Slik skriver elevene om møtet med Alexander: "Alexander er svært brannskadet og ble operert for å skifte den skadede huden over hele kroppen. Foreldrene hans er svært fattige og bor landsbygda, og de har ikke råd til å betale kostnadene på sykehuset. Sykehuset der han ligger, gikk ut på radiokanal 4 for å be om støtte til å kunne gjennomføre den viktige operasjonen - men det ble ingen respons. Vi bestemte oss derfor for å ta det økonomiske ansvaret og betale for medisiner og operasjonen." Josefin, Ellen, Beatrice, Åsa och Hans

Korte historier fra siste reise til Bolivia Dagbok fra Olga: "Vi besøkte Juan Carlos sin mor. Juan Carlos er 13 år og bor på El Arca sammen med sin bror, Gustavo på 11 år. To av deres yngre søsken bor sammen med moren. Faren er alkoholiker. Vi kjøpte brød og bananer som Juan Carlos kunne gi til moren. Vi hadde også kosedyr til småsøsknene hans. Da vi kom dit, trodde jeg knapt mine egne øyne. Familien bodde i en leirhytte, ca 10 kvadratmeter stort, med jordgulv, og det regnet ofte inn. Maten ble laget utenfor, og gården var full av hunder, kyllinger, haner og skrot. Tørket kjøtt med fluesvermer hang på snorer i gården. Moren var svært ulykkelig, for hun hadde skadet skulderen og kunne ikke arbeide. Hun forsørger hele familien ved å vaske for andre. Nå, når hun ikke kunne arbeide, delte naboene maten sin med henne og barna. Leien for "huset" var ca 75 NOK, og hun lå etter med seks betalinger. Vi hjalp henne med leien og en bandasje til armen. Hun gråt av glede og takknemlighet da vi gikk derfra. Det var vanskelig å forlate henne der, og jeg vet ikke hvordan det var for Juan Carlos å reise fra moren sin igjen. Jeg har møtt ham flere ganger på El Arca senere, og det ser ut til at han trives og har det bra." "En jente på 9 år spurte om penger og mat. Ved husveggen stod den eldre broren hennes. Han var blek og utmagret, hadde sorte ringer rundt de innsunkne øynene, og han så ut til å ha kraftig blodmangel. I et fatle bar han sin lillebror på 2 år. Han så ut som om han kunne falle sammen når som helst, og det skar i hjertet å se ham. Vi fikk vite at moren deres lå på sykehus etter en operasjon, og faren deres lå hjemme med et brukket bein. De hadde tre søsken til." "Vi møtte også ei jente som hadde AIDS og var svært syk, med oppsvulmet mage og gule øyeepler. Hun hadde det svært vondt og klarte ikke å spise. Datteren hennes lå på sykehus, og hun visste ikke hvor lenge hun selv ville leve. Hun så veldig lei seg ut. Det gjorde så vondt å se hvordan hun led." "En dag da vi gikk hjem til Ana Maria, så vi en mann som hadde blitt myrdet. Han hadde blitt slått i hodet med en stein, og det var blod overalt. Vi så ham synke sammen på gata. Siden lå han bare der, og livet rant ut av ham. Jeg følte meg så maktesløs. Da vi gikk derfra, gråt jeg hele veien hjem. Det kjentes galt å forlate ham der, men vi kunne ikke gjøre noe. Jeg sov dårlig den natten."

Dagbok fra Solveig "På lørdag da vi gikk til Coronillan, møtte vi en ung mor, Gabriella, med sine tre barn som levde på gata. Alle var syke. De hadde en vanskelig bakteriell øyeinfeksjon. Det svei, og tårene bare rant. Vi gikk til en liten klinikk og fikk tak i en øyenlege. Han gav alle øyedråper, pluss at vi også kjøpte en annen type dråper. Moren bor på gata og skulle gi seg selv og alle de tre barna to typer dråper hver fjerde time. Jeg var litt skeptisk til hvordan dette skulle gå. I går møtte jeg henne, og til min store glede var alles øyne bra. Alle var kjempeglade og takknemlige for hjelpen." Det er skjønt å få hjelpe, ikke minst når man får se resultater. "På tirsdag var vi på likskue av en hjemløs mann som hadde blitt overkjørt av en bil. Han hadde nesten ingen venner og ingen penger til begravelse. Noen kioskeiere samlet sammen penger til kiste og blomster, og likskuet ble holdt ved en kiosk i veikanten. Vi fikk sitte på stoler rundt kisten, og mannen som hadde kjørt på ham, kom med blomster. Det var virkelig en annerledes opplevelse, og det føltes spesielt å gjøre noe for en mann som var død, og som ingen kjente utenom Ana Maria."

Siste kvelden på El Arca "Vi var på El Arca hele kvelden, delte ut klær og godteri og pratet med småguttene. Jeg brøt håndbak med Adolfo og Damian, og støtte stein med de store guttene. Har man ingen kule, så tager man hva man haver, og gatesteiner finnes det nok av. Strømmen hadde gått, så vi satt ute på gresset ved en gatelykt og pratet med guttene. De minste guttene ville gjerne sitte på fanget, og en liten gutt sovnet hos Beatrice. Det var koselig å være på El Arca. De kalte Solveig for mamma, og det var tungt for henne å forlate dem. Det var virkelig hjerteskjærende. Alle spurte når vi ville komme tilbake. Det var flott å se de store guttene som har vært der siden starten, og se hvordan de har utviklet seg og fått seg utdannelse. Det var stor forskjell mellom de barna som nettopp var kommet fra gata og de som hadde gått gjennom rehabilitering og begynt skolen. Olga

Rapport fra hverdagen for vår norske familie i Bolivia Åpne ditt hjerte der du står Av Tage Krogstad Det ble en annerledes dag for oss alle, men helt normal for dem vi hjelper. Mens vi spiser, prater og fotograferer på gata, er det plutselig ei jente som roper og kommer løpende. "Han har hengt seg!!!" Dette var nye ord på spansk for oss, og det tok en stund før vi forstod. Hun hadde sett en som hang i et tre, lenger opp i bakken. Det var bare å løpe. Mannen var helt borte da vi fikk ham ned, men etter et "slag" i brystet og magen, og rensing i munnen, fikk vi liv i ham. Han ville opp, og han fikk litt mat etter en stund. Etterpå fortsatte livet som vanlig... "Alt å vinne, ingenting å tape" Dette var for meg begynnelsen på en uke med sterke inntrykk. Kanskje har det tatt lenger tid for meg å gripes av nøden, for jeg har hatt fullt opp med å forsøke å stenge ute alle inntrykkene. Men på fredag ble jeg overlumpet. Vi var på et nytt sted og besøkte noen som hadde eget hus og ganske ordnede forhold. De var vært hos Ana Maria flere ganger og bedt om at vi skulle komme til dem også. Den første jeg møtte, var en 24-årig kvinne som hadde fått en sønn i oktober i fjor. Hun har ikke kalt sønnen sin for annet enn "babyen", inntil hun for en måned siden bestemte seg for å oppkalle ham etter meg... så nå finnes det en brunfarget Tage som kryper rundt i Cochabamba. Når jeg nå møter henne, ser jeg straks at noe er galt. Hun lukter alkohol og lim, og hun vingler. Hun løper og henter sønnen sin, kaster ham i armene mine, og roper at hun aldri vil se ham igjen. Så kommer et slag med håndflaten rett i ansiktet hans! Lillegutten skriker, og nå blir hun enda mer voldsom. Jeg forsøker å komme unna, men hun får tak i en arm og drar det hardeste hun kan. Da må jeg sku henne unna for å beskytte barnet. Hun fortsetter å skrike at hun vil drepe gutten om hun får se ham igjen. Hva gjør man da? Det var like før jeg tok ham med meg. Men vissheten om at jeg ikke kunne beholde ham, fikk meg til å forstå at situasjonen ville bli mye vanskeligere senere. Jeg gråt inni meg da jeg måtte overrekke ham til en av de andre jentene. Hun lovte å beskytte ham, men jeg var knust. Jeg ropte til Gud om hjelp for denne gutten. Når mor og far hater deg og vil ta ditt liv, ja da er det bare Gud igjen. Dette var i går, og en opplading for i dag. Vi dro for å hilse på Heidys mamma, Hege og jeg. Hun er på sykehus for tredje uke og lyste opp da vi kom! Kvikkere, sterkere og vakrere enn noengang - et herlig gjensyn. Etter å ha delt informasjon om hennes tilstand og om Heidy, gikk jeg til kiosken og handlet litt til henne. Der møtte jeg venner som søkte etter henne. De fulgte med meg inn, og vi hadde det ganske trivelig, helt til en setning forandrer alt: "Mannen din er sammen med en annen kvinne." Hun forsøker å være sterk, vil ikke gråte for dem, men holder seg gjennom besøket fra vennene med verdighet. Siden er det bare vi tre igjen. Hun gråter, gråter og gråter. Hun er ensom på sykehus; har AIDS; har gitt bort barnet sitt; og nå er hun dessuten sviktet av mannen sin. Hun satt som ett lite barn i sengen og bare gråt. Vi holdt omkring henne og kjente hvor mye vi holdt av dette jentebarnet som bare er 18 år. Men å gå derfra knuste meg fullstendig. Jeg hørte henne rope og gråte lenge etter at vi hadde gått. Jeg kan fortsatt høre henne og klarer ikke legge det bort eller stenge det ute. Hennes nød og fortvilelse har brent seg fast i hjertet mitt. "Om enn jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg... alle mitt livs dager" (Salme 23). Tage

Russiske skolebarn fikk også mat denne vinteren "Den 28. mars satte jeg meg på toget for å besøke Ustianski Distrikt der vi gir mat til 300 russiske skolebarn. Distriktet ligger 50 mil sør og 30 mil øst for Arkangelsk. Det tok oss 14 timer å komme fram. Vi fortsatte ut på landsbygda til en plass som heter Oktjaberski. Det var teleløsning, så veiene var dårlige å kjøre på. Vi kjørte gjennom små byer. De små trehusene var umalt og grå, uten innlagt vann, og med utedo og en liten potetåker rundt huset. Vi besøkte en skole der vi ble bedt på mat. Samme mat som barna får av oss... Elevene hadde fri, men de var likevel på skolen! De hadde ingenting å gjøre, så da var det like bra å være på skolen. Vi gikk inn på skolekjøkkenet, og det så ikke så fint ut. Men slik er det for det meste. Vi pratet med noen av barna, og de var glade for at de nå fikk mat på skolen. Mange av foreldrene til barna har ikke noe arbeid og kan ikke gi den maten som barna behøver. Lærerne fortalte at det tidligere var stort fravær på skolen, men nå når de fikk skolemat, kom alle elevene hver dag. Det var stor glede for hjelpen. Mange av barna er syke fordi de får så ensidig mat. De blir magre og behøver vitaminer og proteiner. Det er det som vi gir dem nå. En lærer fortalte at før vi begynte å gi skolemat, så var barna svært trette etter skoledagen. Nå har elevene i stedet krefter igjen når de går fra skolen." Odd Arne Gresberg Takk, du som var med og gav barna mat på skolene. Nå er det snart sommerferie, og prosjektet avsluttes. Men neste vinter kommer nye skoledager, og da vil vi være med og hjelpe de russiske barna med mat og vitaminer på skolene deres.

Ønsker du ferske rapporter og bilder direkte på din e-mail? Anmäl dej här!

Tidligere gatebarn - nå studerer de Ungdommene på vårt hjem El Arca i Bolivia får nå sin yrkesutdannelse Å få studere er kanskje den viktigste forutsetningen for en mulighet i livet. Det arbeidet vi utfører blant gatebarn, er langsiktig. Vi vil mer enn akutt hjelp på gata. Vi vil se barnas liv bli forvandlet. Den akutte hjelpen redder liv og gir en forutsetning for et mer langsiktig mål. Nå er vi inne i en svært spennende "sluttfase" for noen av våre gutter. De første har nemlig påbegynt sin yrkesutdannelse. Å studere koster penger, t.o.m. i Bolivia. Den totale kostnaden for en elev er ca 500 kr pr måned. Da innkluderer det reiser, klær, skolemateriell og øvrige utgifter. Disse tidligere gatebarna fortjener virkelig all støtte de kan få i sine studier. Kanskje du og en god venn kan gå sammen om å støtte noen av guttene hver måned? Vær med og investér i deres framtid og nye liv! Du får et foto og livshistorien til den du støtter! Jörgen Wrengbro

Tillbake til startsidan