Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Desember 2002 Til nyhetsbreven...

---

Indehåll: Innflytting og julefeiring på 'det nye' El Arca Rosa de Saron Gravid og stolt Hege fra Norge forteller fra Bolivia Vil du være med og dekke et bord for de russiske skolebarna denne vinteren? Min venn Edvardo Det nye El Arca og Pikehjemmet

---

Innflytting og julefeiring på 'det nye' El Arca Gleden over å snart få flytte til det nye El Arca. Reimundo, Octavio, Edgar, Pinto, Bryan og Erland Da vi kjøpte landområdet nå i oktober, stod det allerede et hus der. Dette huset holder vi nå på å renovere og bygge om, for å få flere rom slik at guttene kan flytte til det nye El Arca så snart som mulig. Om alt går som planlagt, kommer de til å feire jul i sitt nye hjem. Alle arbeider nå intensivt sammen for å få huset klart til innflytting. Gleden er naturligvis stor for alle, siden de endelig skal få komme til et hjem som nå er vårt eget. Jørgen    Planlegging av det nye El Arca er i full gang (t.v.) Reynaldo bader med klærne på i bekken som renner ved siden av landområdet vi nå har kjøpt (t.h.)

Rosa de Saron De to første jentene på pikehjemmet Det er navnet på hjemmet vårt for unge mødre i Bolivia. I vårt forrige nyhetsbrev kunne vi fortelle den gledelige nyheten om at vi har innvidd hjemmet for unge mødre. Da vi startet arbeidet på El Arca med guttene for noen år siden, opplevde vi hvor mange som kom og gikk i en periode. Det er noe man må regne med i arbeidet før det stabiliseres. Dette skjer også nå blant de unge mødrene. "Friheten" på gata er ikke så lett å forlate som mange tror. De kommer fra sin egen verden med sine egne "lover" og sin måte å leve på der ute på gatene. De har sin plass i den verdenen de lever i. For dem er det en viktig plass, selv om den er ond og mørk, for der har de tross alt sine venner og sin posisjon. Å ta dem bort derfra til en "ny verden" er mange ganger meget vanskelig. Deres egen motivasjon og besluttsomhet for å forlate gata er utrolig viktig. Finnes ikke den, er det ingenting vi kan gjøre. Men Ana-Maria og medarbeiderne hennes er der på gata sammen med dem og har kontakt og gir dem mat, trøst og omsorg. De vet at dørene er åpne for dem på "Rosa de Saron", og de kan komme når de kjenner seg motiverte og klare. Ung mor som lever på gata med barnet sitt.

Gravid og stolt (En opplevelse i Bolivia) En av de unge jentene som sitter litt lenger borte og er gravid, er alltid med når vi kommer med maten, men jeg har aldri lykkes i å få kontakt med henne. Hun ser svært sur ut og har aldri sagt et ord til meg. Jeg går fram til henne der hun sitter blant de andre ungdommene. Hun sniffer hele tiden og ser bare surt mot meg. En av de andre jentene vil lære seg å telle på engelsk. Samtidig som hun skal lære seg å telle, fortsetter hun å sniffe. Leksjonen er håpløs, og alle begynner å le. Så hører jeg plutselig bak meg at hun som ikke ville ha kontakt med meg begynner å telle på engelsk. Hun teller fort og ler. Senere blir vi sittende å prate. Hun forteller at hun har gått på skole og kommer fra en by nede i jungelen. Jeg merker at jeg får god kontakt med henne. Men når jeg spør om familien hennes og hvorfor hun bor på gata, blir hun stille. Hun vil ikke fortelle. Hun blir alvorlig igjen og sier bare at det er problem i familien. Hva har hun opplevd i familien som har gjort at hun velger å leve og sniffe på gata? Det er en tragedie å se henne sitte der gravid, med et blikk som bare vitner om håpløshet. Å, som jeg ønsker at hun skulle våge å ta steget å komme til hjemmet "Rosa de Saron" som vi har for jenter akkurat som henne! Nå har vi kontakt med henne, og hver kveld vi er ute, samtaler vi litt, og hun er ikke sur lenger. Tenk om denne spirende kontakten skulle innebære at hun tar steget og kan starte på nytt i livet? Før jeg går for kvelden, vil hun at jeg tar et bilde av henne. Hun stiller seg ved et tre i profil, slik at det tydelig vises at hun er gravid. Jeg lover at hun skal få bildet neste gang jeg kommer. Hun er en stolt, blivende mamma, men uten hjem! Hun gleder seg over å være gravid, selv om hun lever på gata.

Hege fra Norge forteller fra Bolivia Jeg vil fortelle om noe som hendte for en tid siden. Tage og jeg var med og delte ut mat. Da matutdelingen var i gang, stopper en bil, og ut kommer en av jentene som bor på gata. Hun kommer rett bort til oss. Litt tidligere har jeg hørt et barn gråte noen meter ifra oss. Jenta går etter en stund bort til der barnegråten kommer fra, men kommer straks tilbake til oss. Etter henne kommer ei jente som er cirka 13-14 år, sammen med en gutt på cirka ett år. Hun setter ham ned og begynner å mate ham. Han spiser litt, og så begynner han å gråte. Mammaen til gutten løfter ham opp og setter ham i Ana-Marias fang. Etter en stund forstår jeg at hun er påvirket av alkohol, og hun sier at hun ikke vil ha gutten. Hun er gravid med et nytt barn. Hun begynner å gråte. Barnet strekker seg mot mammaen, men hun vil ikke løfte henne opp. Han skriker ikke, bare gråter stille. Ana-Maria prater med mammaen og oppfordrer henne til å trøste gutten sin. Hun sier at han behøver mammaen sin. Jeg forstår at mammaen har overlatt til andre å passe på gutten i den senere tid. Det er så trist. Disse to har jeg sett siden den aller første gangen jeg var med og delte ut mat. Da var gutten fire måneder, robust og kraftig. Etter det har jeg sett mammaen leke og kose med barnet, og det har sett ut som om hun ikke har ruset seg så mye. Jeg har tenkt at det var bra og at hun og barnet hadde det ganske fint sammen, selv om de bor på gata. Det var overraskende og utrolig trist å se forandringen hos mor og barn. Gutten hadde blitt tynn, og mammaen avviste ham helt. Det begynner å bli tid for oss for å dra derifra, men mammaen er fortvilet og nekter å ta hand om gutten. Ingen av de andre gatebarna vil heller ta hand om ham. Hun sier at hun trenger tid på å fundere over hva hun skal gjøre med livet sitt. Tage blir spurt som vi vet om noe sted der barnet kan få være. Mammaen vil ikke at han skal til det statlige barnehjemmet, og noe annet alternativ finnes ikke. Vi kan jo heller ikke ta ham med oss hjem. Eller? Hjertet begynner å banke, og jeg begynner å tenke på at vi faktisk kan. Eller hva sier du, Tage? Skepsisen lyser ut av øynene hans, og vi starter en liten forhandling. Han blir overbevist, og vi blir enige om at gutten skal få bli én natt. Det er den tiden mammaen får på seg til å tenke over situasjonen sin og sove rusen av seg. Hun ammer barnet en siste gang og gir ham over til meg. Hun gråter. Barnet strekker seg mot mammaen sin, men hun rister på hodet. Gutten tar hendene i munnen; mammaen tar sine hender i munnen og så mot hodet. Gutten gjør likedan. De fortsetter å gjøre samme bevegelser et par ganger, begge med tårene rennende. Mammaen er tydeligvis fortvilet, men vil ikke ha gutten. Vi bestemmer oss for å dra. Jeg spør om hun har noen klær til gutten, for han trenger et skift. Den unge jenta som har tatt seg av gutten denne dagen, kommer springende med en pose. Vi drar hjem. Vel hjemme møtes vi av våre egne barn, som blir helt fortryllet og betatt av den nydelige gutten. Han trenger et bad, så vi setter i gang arbeidet. Det ser ut som at han liker å bade, men alt det nye gjør at han hele tiden veksler mellom å le forsiktig og gråte stille. Etter hårvask og vannlek er det tid for kveldsmat. Det blir dobbel bevertning av ham og Heidy (han er tre uker eldre enn henne), og jeg får en liten følelse av hvordan det må være å ha tvillinger. Han spiser ikke mye og vil slett ikke han noen tåteflaske. Våre tre minste går til sengs, og jeg håper at han også vil sove. Da innser jeg at han nok er vant til å sove sammen med mammaen sin og bli ammet til han sovner. Halv ett på natta sovner han i armene mine. Jeg legger ham på madrassen ved siden av meg, og han sover helt til klokka ni neste morgen. Om morgenen virker han litt mer pigg, men ikke mye. Han er slapp og litt løs i huden, som om han trenger væske. Jeg ser om han klarer å stå på beina, men han setter bare ned det ene beinet. Det andre trykker han inntil seg. Han vil helst sitte i fanget og bli båret hele tiden. Etter litt brød og juice sovner han igjen. Tiden for at han skal tilbake nærmer seg. Når han våkner, spiser han ganske mye middag og drikker juice. Han får en ny bleie og egne klær. Det som var i posen var mer skittent enn det han hadde på seg, så alt gikk i vaskemaskinen kvelden før. Tage og Ana-Maria kommer og henter ham. De drar med ham til mammaen hans, som heldigvis dukker opp etter en stund. Hun har fått tilbud om å komme til jentehjemmet når det starer, men hun vet ennå ikke om hun vil. Jeg håper virkelig at hun vil komme til å ville det. Livet hennes er tøft, men hun synes likevel om gutten sin, og begge fortjener en bedre tilværelse. Jeg har ikke sett dem siden dette, men jeg er spent på å få se hvordan det går med dem. Hege Hege med Heidys søster

Vil du være med og dekke et bord for de russiske skolebarna denne vinteren? I flere vintrer, fra januar til mai, har vi kunnet gi hundrevis av russiske skolebarn et varmt måltid hver dag på skolen. Maten forandrer barnas skolegang radikalt. Vi vet at de får bedre helse, men barna blir også motivert for å lese, og det gir i sin tur et bedre studieresultat og en glede til å gå på skolen. Ett måltid koster 6 kr pr barn og dag. Maten kjøper vi på stedet, og den lages av russisk skolepersonale. Hvor mange barn vi skal kunne hjelpe avhenger av de gavene vi får inn de kommende månedene. Takk for at du vil hjelpe de russiske skolebarna den lange vinteren de har foran seg!

Min venn Edvardo (En opplevelse i Bolivia) Jeg ser Edvardo som ligger på bakken under et tre. Han har sovnet med nesen i limflaska... Han sniffer til og med når han sover! Jeg kan ikke la være å vekke ham. Han titter opp, og så blir jeg møtt av latteren hans. - Hola (hei), kommer som en svak visking. Han vondt i hoftebeinet og forteller at noen har slått ham. Han drar opp genseren og viser hvor han har vondt. Han er utrolig tynn. Jeg setter meg foran ham, og jeg kan ikke la være å tenke: Hvor lenge har Edvardo igjen å leve? Jeg møtte Edvardo første gang i 1993. Da lå han også under et tre og sniffet. - Vil du ha mat? spør jeg. Han nikker og forsøker sakte å sette seg opp mot treet. Når jeg kommer tilbake med en stor tallerken suppe, blir han glad. - Gracias hermano (takk, broder), sier han og stapper handa ned i suppa og tar opp et kjøttbein. Jeg forlater Edvardo med sin varme suppetallerken. Det er kanskje ikke så mye man kan gjøre for Edvardo. Men en tallerken suppe og litt vennskap kan man gi. Jeg vet faktisk ikke hvem av oss som blir gladest når vi møtes? Jeg vet bare at jeg kjenner en dyp glede over å kunne gi Edvardo litt mat og vise at jeg liker ham. Jørgen Edvardo Jeg håper at du som har lest dette nyhetsbrevet og det jeg har skrevet om Edvardo, også kjenner gleden og virkelig forstår din svært så viktige delaktighet i å kunne hjelpe og vise omsorg. Uten deg hadde vi aldri kunnet utføre alt dette. Takk, alle dere som dette året har vist oss tillit til å forvalte gavene deres og har gjort dette arbeidet mulig for oss. Fra oss alle i Barnas RedningsArk vil vi ønske deg en riktig GOD JUL og et rikt og spennende NYTT ÅR 2003!

Vær med og bygge opp det nye El Arca Det første steget er nå tatt for vårt nye El Arca. Vi har jorda, og vi har huset som står på jorda. Det er en god begynnelse. Men nå må vi straks starte en innsamling, slik at vi kan begynne å bygge og utvikle hele prosjektet. Vi tar alt steg for steg i den takten det kommer inn økonomiske ressurser. Men jo fortere vi kan komme i gang, jo flere barn fra gata kan vi begynne å ta imot. Akkurat nå kan vi ikke det, ettersom huset har begrensede muligheter. Så derfor vil vi nå be deg inderlig om å gi en ekstra julegave som gjør at vi så fort som mulig kan komme i gang med utviklingen av det nye El Arca. Jørgen Fler bilder... Pinto og Raimundo i vårt "paradis" Erland, Raimundo og Israel nyter friheten ute på det nye El Arca Huset på området som vi nå kan bruke

Tillbake til startsidan