Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Sept 2003 Til nyhetsbrevene...

---

Innhold: Vi er ikke maktesløse. Vi har noe å tilby Jeg gråter... En sen kveld Innhøstning Finere og finere hver dag Nytt tak og innhegning for landområdet er nå svært viktig

---

Vi er ikke maktesløse - vi har noe å tilby Tenk hvilken glede det er at vi ikke trenger å stå tomhendte og maktesløse når vi møter nøden på gata. Vi har nemlig to flotte hjem å tilby som et alternativ til et slikt liv. Et hjem for gutter og et hjem for jenter. Et ferskt eksempel på dette er de to små guttene Edwin og Ademar som vi klarte å overtale til å komme til El Arca. Nå bor de blant de andre guttene og har fått et hjem der. Carla, som også har vært på gata, men i kortere tid, fulgte samtidig med til Rosa de Saron, hjemmet for jenter. Jörgen

Jeg gråter... Jeg gråter for gutten som ikke vet hvor mange år han er Jeg gråter for jenta som hengte seg i et tre Jeg gråter for jenta som ble utnyttet av sin onkel Jeg gråter for barna som vokser opp på gata Jeg gråter for gutten som ikke vet hvem Ole Brumm er Jeg gråter for gutten som har et tomt blikk Jeg gråter for gutten som ikke finner mammaen sin Jeg gråter for jenta som vokste opp i ei pappeske Jeg gråter for mammaen som ikke kan amme Jeg gråter for gutten med det utsultede blikket Jeg gråter for jenta som selger kroppen sin Jeg gråter for jenta som har ti arr på magen og hundre arr i sjelen Jeg gråter for gutten som ble brent med sigarettstumper Jeg gråter for gutten som ikke ler Jeg gråter for mammaen som har AIDS Jeg gråter for guttene som kalles gatas skrekk Jeg gråter... Olga

En sen kveld Vi kom sent til parken denne kvelden. Vi hadde blitt forsinket. Da vi kom fram med suppegryta, var det uvanlig få mennesker i parken. Ana Maria begynte å prate med ei jente vi hadde truffet før. Hun hette Carla og fortalte at hun bare hadde vært på gata noen dager. Allerede satt hun med limflaska i handa. Hun var 15 år gammel og hadde reist fra familien sin for å søke lykken i storbyen. Men lykken hadde vist seg å være et helvete. Nettene er kalde. Kulden og sulten driver gatebarna raskt inn i sniffing av lim. Det hadde også skjedd med Carla. Hva gjør man ikke for å glemme helvetet ei stund? Jeg så at Maria ("Tiggerprinsens" mamma) lå på et pledd litt lenger borte. Jeg ropte på henne for å høre om hun ville ha suppe. Ikke noe tydelig svar. Så gikk jeg bort for å se hvordan hun hadde det, og da fikk jeg se at hun var blå av slag i ansiktet og hadde blodflekker på klærne. Hun hadde vanskelig for å reise seg opp, og jeg måtte hjelpe henne fram til suppegryta. Hun var frossen, og sårene hennes var infisert. Ei annen jente hadde en stor bandasje surret rundt hodet, og ei tredje hadde blåmerker på kroppen. Vi lurte på hva som hadde hendt, og det viste seg at ei av gatejentene, Daniella, som nå hadde byttet ut limflaska med tyngre stoffer, hadde banket dem alle og anklaget dem for å ha stjålet kokainen hennes. Da syntes jeg at livet på gata virket så håpløst at jeg spurte meg selv: "Hva gjør jeg egentlig her? Er det egentlig noen mening i å komme hit to ganger i uka?" Det første møtet på gata med Edwin og Ademar, her på hver sin side av en annen gategutt. Nå er de to på El Arca Jeg begynte å prate med to små gutter, Edwin og Ademar på åtte og ti år. De hadde vært på gata i omtrent ett år. Jeg spurte om de ville bli med til El Arca, og de diskuterte med hverandre. Diana, min såkalte "venn" på gata, forsøkte ivrig å overtale dem til ikke å dra. Hun beskrev ikke akkurat El Arca med fine vendinger, og hun sa at maten på El Arca var grusom. Hun ville ikke at de skulle dra fra gata siden de var limkundene hennes. Den kjølige kvelden da Ana Maria møtte Carla. Nå er Carla på Rosa de Saron Da vi skulle dra, hadde de bestemt seg for å bli med, og til og med Carla som Ana Maria pratet med hadde bestemt seg for å følge oss til Rosa de Saron. De gav limflaskene sine tilbake til Diana som så på dem med ei sur mine da de gikk med oss. Jeg ringte til El Arca og sa at jeg snart kom hjem med to nye "sønner". De fikk en times tid på seg til å ordne sengeplasser og pledd. Jeg dro ifra Ana Maria og Peppe og dro videre til Rosa de Saron og El Arca. Det var en nervøs Carla som jeg satte av ved døra til Rosa de Saron, men hun ble vel mottatt av pastor Jaime som jobber der. Ved ellevetiden kom vi hjem til El Arca, og guttene la seg straks i sengene som ventet på dem. Dette er nå nesten to måneder siden, og både Ademar og Edwin har funnet seg vel til rette her. De har fått mange nye venner og gjør framskritt i terapien. Begge har konstatert at maten på El Arca faktisk ikke er så dårlig som de fikk høre. De er nå i andre etappe i rehabiliteringen. Edwin, som er åtte år, har ikke gått på skole og kan ikke lese og skrive. Han skal nå få undervisning slik at han kan få en god start når han begynner på skolen. Carla (t.v.) er nå omgitt av gode venner som vil hjelpe henne Carla er fremdeles på Rosa de Saron, og hun trives godt. Hun kaller Ana Maria for "Mamma Anita", og jeg får alltid en varm klem av henne når jeg kommer og hilser på. Ademar, Edwin og Carla er et bevis på at matutdelingen gir resultater. Det er ikke forgjeves - hvor tungt det enn kan kjennes iblant. Hver gutt eller jente vi kan redde fra gata, er verdt alt vårt arbeid. Men det er alltid de selv som avgjør om de vil komme bort fra gata. Vi kan ikke tvinge dem, men vi kan dem råd og vise dem kjærlighet og omsorg. Olga Vår svenske medarbeider Olga skriver hele tiden om alt som skjer fra dag til dag i Bolivia. Her er noen inspirerende linjer fra henne om hverdagen. Läs alla hennes brev här...

Innhøstning Vi har sådd på to åkrer. På den ene siden spiret det bønnestilker, og på den andre siden har vi nettopp høstet gulrøtter. Det er nok både til kaniner, El Arca-gutter og "Rosa"-jentene. Guttene våre liker at jentene på Rosa de Saron også vil ha gulrøtter - for da må de bli med i åkeren og plukke, de også. Gulrøttene vaskes før de selges på markedet Guttene har jobbet hardt for å holde liv i vekstene. Det har vært veldig tørt de siste månedene, og vann er jo en mangelvare her. Men takket være guttenes iherdige arbeid har avlingen blitt reddet. En dag holdt Brayan, Edson og Pinto, de minste guttene våre, på med å konstruere en anordning som skulle forlenge vannslangen (de ville ikke bære bøttene fulle av vann). De hadde rør av ulik tykkelse som de forsøkte å sette sammen, men det var ikke så lett. Mesteparten av vannet havnet på fotballbanen. Men ved hjelp av ei strømpe, et snøre og en plastpose lyktes de til slutt, og vannet kom fram dit det skulle. For omtrent en måned siden var det tid for å begynne innhøstningen. Ikke så festlig, syntes guttene, men når 35 gutter plukker ti minutter hver dag, så går det ganske greit. Innhøstning av bønner En tidlig morgen da ei vakker, rød sol steg opp over fjellene, var det tid for å dra til markedet. Jeg gikk ut i den kjølige morgenen og fikk hjelp til å fylle bilen med bønnesekker. Så dro jeg til Cillacollo, der markedet holdt på å våkne til liv. Der traff jeg Marco, administratoren vår. Vi solgte alle bønnene til ei dame på markedet. Gulrøttene våre blir solgt på markedet av Marco Her i landet finnes det mengder av bønnesorter og mange forskjellige måter å tilberede dem på. De bønnene vi ikke kunne selge mens de var ferske, måtte vi skrelle og tørke selv. Det har blitt mange trivelige samtaler ved bønnehaugen - riktig trivelig tidsfordriv hvis man ikke er redd for fingrene sine. Tomlene mine så ut som gamle poteter og verket i ei uke etter skrellingen. Rensing av bønner på El Arca Det blir bare flere og flere kaniner I tillegg til alle vekstene har vi også en liten kanin- og hønsefarm. Det som begynte med at noen av guttene fikk kaniner av en nabo, ser nå ut til å bli til en lønnsom geskjeft. Tre kull har blitt født, med mellom seks og åtte kaniner i hvert kull - og det fjerde er på vei. Octavio, Reynaldo, Burgoa, Erlan og Damian bruker nå all sin ledige tid på å bygge hus til kaninene. Det er imponerende å se arbeidet de legger ned i dette. Toetasjes hus for kaniner... Tak lager de selv - av leire formet som takstein. Leira må tørke i omtrent ei uke før det er ferdig til bruk. Kaninene skal få eget hus Nå har vi verpehøns på El Arca En dag for noen uker siden dro jeg til markedet sammen med Alex, Damian og Nelson. De hadde spart penger, og nå var det tid for å kjøpe kyllinger og ender. Det tok en stund før vi fant fram, men til slutt fant vi fugleselgerne. Små og søte var kyllingene, og friske og fine så de også ut til å være. En av lederne spurte guttene om de visste hva man skulle se etter for å få de beste kyllingene. "At de lever og har hode", var svaret. Med andre ord var vi alle nybegynnere i bransjen, og det fikk vi også erfare. Før ei uke hadde gått, hadde de små endene dødd. Nå skal guttene gå kurs i dyrepass før det blir noen flere ender. Kyllingene har likevel overlevd, og de største har nå vokst opp til å bli riktig så fine høns. Olga

Finere og finere hver dag Hver gruppe i rehabiliteringen har nå eget bad med to dusjer og to toaletter. Nå til uka blir det siste kontoret klart, og da avsluttes første fase av byggingen. Vi har fått et kjempefint kjøkken, et sementert gårdsrom, to matsaler som også fungerer som samlingssaler og terapirom, en lesesal og en fin bod. Det ene huset er bygd i adobe-tegl (soltørket stein). Det er en helserisiko forbundet med dette, siden winchuka trives i slike hus. Winchuka er et insekt som forårsaker en sykdom som angriper muskulaturen og gjør at man kan dø for tidlig. Vi har fått hjelp av en boliviansk forening som arbeider med å utrydde winchuka. De har gitt oss gips til å dekke veggene med. Arbeidet har vi måttet gjøre selv. Nå er huset dekket, og det ser ut som om det er helt nytt. De som nå har soverommene sine der, de minste guttene, er veldig glade! Det sementerte gårdsrommet Etter at veggene er blitt ferdige, har vi også kunnet pynte litt med blomster og bilder på veggene. Det ligner nå mer og mer på et hjem. Vi merker også at guttene passer bedre på inventaret og trives bedre etter at det har blitt mer hjemmekoselig. En av de to matsalene Gode muligheter til lek og studier

Nytt tak og innhegning for landområdet er nå svært viktig Det gjenstår nå å få på plass et nytt tak på huset før regntiden begynner for alvor. Vi trenger også å gjerde inn huset og området, for noen netter har vi hatt besøk av tyver. Jo bedre vi får det, jo mer attraktivt blir området for tyver. Et annet ønske som ligger høyt på lista, er å få en kombinert idrettsplass for fotball og basketball.     Nå trenger vi nytt tak til huset og innhegning for landområdet. Vi vil også lage en idrettsplass for fotball og basketball. Alt dette er ting vi vil gjøre når vi har økonomisk dekning for det. Guttene spør ofte hva slags mennesker det er i Norge og Sverige som sender penger til bygget. De er selvfølgelig svært takknemlige for det dere gjør der hjemme, men det forstår dere jo sikkert allerede. Takk fra oss og alle guttene og jentene som vi kan hjelpe med dine gaver. Olga på plass i Bolivia

Til startsiden