Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Okt 2003 Til nyhetsbrevene...

---

Innhold: Fortellinger fra Viktoria Wrengbro Pappa er ikke glad i meg Jenter som har en lang vei å gå Om en gutt... Urolighetene i Bolivia sett med egne øyne Bolivia, Bolivia, skjønne Bolivia - til tross for uroligheter og et folk som lider!

---

Fortellinger fra Viktoria Wrengbro Viktoria Wrengbro har nå arbeidet i Bolivia i noen måneder. Her kommer noen gripende fortellinger fra henne. Penn og papir Fire gutter kommer løpende med hver sin stol og spør om de kan komme inn. - Bare kom inn, svarer jeg og lukker døra etter dem. De setter seg rundt bordet og venter. - Hva skal vi gjøre i dag, spør de, skal vi skrive? Viktoria og elevene hennes Det er Brayan, Jamil, Edson og Juan Carlos som med forventningsfulle øyne skal ha en leksjon sammen med meg. I et par timer hver dag lærer jeg dem å lese og skrive. Jeg begynte for litt over en måned siden, og da var det to av dem som ikke engang kunne ABC. Nå kan de alfabetet t.o.m. M og kan skrive alle vokaler, pluss P og L. I dag skrev de ordet pepa (frø). Som alle andre gutter elsker de å leke og herje, men når de sitter med pennen i handa og skriveboka foran seg, er det full konsentrasjon. De vet at om de oppfører seg og jobber bra, får de poeng i slutten av timen, og når de har fått 10 poeng, får de en premie. Vi har laget ei tavle der hver av guttene har ei kolonne med sitt navn som overskrift. Om de har fått et poeng, får de velge et klistremerke og sette det under sitt navn. Juan Carlos, som jeg ikke hadde så mye kontakt med tidligere, er nå den som først møter meg når jeg kommer til El Arca. - Når skal vi ha leksjon? Hva skal vi skrive i dag? Du har vel husket klistremerkene? Jeg gleder meg også over leksjonene. Der så gøy å se hvordan de lærer seg mer for hver dag som går og hvor ivrige de er. Disse guttene vet hva det vil si å ikke ha en lys framtid, men de vet også at de kan skape en framtid selv ved å ta vare på mulighetene de får. Viktoria W

Pappa er ikke glad i meg Adolfo er en av de eldste guttene på El Arca. Han kom hit for fire år siden da han ikke orket å bo hjemme lenger. Han har m.a.o. ikke vært et gatebarn. En kveld da vi satt og pratet sammen, fortalte han historien sin. Han begynte å snakke generelt om at han kom fra Oruro, at foreldrene nå bor i Cochabamba, at han har to brødre osv. Jeg sa ikke noe, men lot ham prate. Etter en stund begynte detaljene om livet hans å komme fram. Han beskrev hvordan faren hans alltid kom hjem full sent på natta, og hvis mora hans ikke hadde maten klar, gav han henne juling. - Ofte slo han meg også, fortalte Adolfo, men jeg forstod aldri hvorfor. Jeg hadde jo ikke gjort noe. Han husket spesielt en episode da faren og onkelen kom hjem ei natt og bestemte seg for å drepe mora hans. De bant henne med et tau og la henne under bilen for å kjøre over henne. I siste sekund hadde noen andre slektninger dukket opp og avverget katastrofen, men den natta brant seg fast i hukommelsen hans. Flere år senere flyttet familien hans til Cochabamba. På skolen ble han kjent med flere av guttene på El Arca. En kveld han ikke orket å få mer juling, kom han hit. Fire år har nå gått, og Adolfo er en utrolig fin gutt. Han er sympatisk, omtenksom, god til å spille flere instrumenter, og han studerer teknikk. Men han har fortsatt indre sår etter alt han har opplevd. Da jeg spurte om hvordan mamma og pappa hadde det nå, svarte han: - Det er bedre nå, de sloss mindre, og pappa drikker ikke så mye som tidligere. - Det er vel bra, sa jeg. - Ja, det er det, svarte han. Man pappaen min er ikke glad i meg. Det har han aldri vært. Viktoria W

Jenter som har en lang vei å gå Noen av jentene på Rosa de Saron For to måneder siden møtte jeg en gjeng med jenter som fikk meg til å forstå at lengselen etter å forandre livene sine virkelig krever mot, viljestyrke og disiplin. Det er jentene på Rosa de Saron som har forlatt gata for å skape ei framtid med håp for seg selv og barna sine, noe mange av dem har. De ønsker å bli fri fra den falske tryggheten i å være beruset, og det å leve midt iblant vold og utnyttelse som de har blitt så vant med på gata. Tidligere i uka satt jeg og pratet med noen av dem om deres forhold til gutter. To av dem gav uttrykk for at de savnet guttevennene sine. De fire andre som deltok i diskusjonen, hadde ingen forståelse for denne lengselen. - Hvordan kan dere kalle det kjærlighet? spurte de. De liker deg så lenge du ikke blir gravid, men så fort du sitter der med ungen din, som de har vært med på å skape, da stikker de. De slår oss, ljuger for oss og er utro mot oss. De behandler oss som hunder, og dere sier at dere savner dem? Da har dere en lang vei å gå. - Jeg sier ikke at jeg ikke har problemer, fortsatte hun. Men jeg har i alle fall forstått at livet som vi har levd ikke var noe verdt. Jentene på Rosa de Saron har virkelig en lang vei å gå. Hver dag må de bestemme seg for at "nei, jeg vi ikke sloss; nei, jeg vil ikke ljuge; nei, jeg vil ikke ruse meg" og "ja, jeg ønsker et annet liv for meg og barna mine". Viktoria W

Om en gutt... Edwin har en latter som kan lyse opp en hel verden. Det varmer langt inn i sjelen når jeg kommer ut om morgenen og hans "Olgita!" runger over gårdsrommet. Edwin er åtte år gammel og bodde tidligere oppe i fjellene sammen med mora og faren sin og fire yngre søstre. Foreldrene hans var unge og fattige og kunne verken lese eller skrive, men de elsket sønnen sin. Edwin hadde en familie, og han fikk til og med gå på skole. Men så raste Edwins verden sammen. Familien flyttet til Cochabamba, og faren hans ble arbeidsløs. En liten bror ble født, og nå var det åtte munner å mette. Nå begynte Edwins far å drikke, og ofte kom han hjem full og banket kona og ungene sine. Edwin var ofte sulten, men det fantes ikke mat. Iblant fulgte Edwin med faren sin til det store indianermarkedet der faren kunne tjene 10 kroner pr dag. Der ble Edwin kjent med en gutt, og sammen begynte de å stjele. En dag foreslo kompisen at de skulle dra til byen der det var lettere å stjele. Edwin og kompisen hans ble gatebarn, og det nye hjemmet hans ble "De tusen stjerners hotell" (under åpen himmel). De sov i en park, forsørget seg ved å stjele, og de ble en del av livet på gata. Den 24. juni møtte jeg Edwin og kameraten hans for første gang. De kom til matgryta, og vi begynte å prate sammen. Først ville de ikke forlate gata, men da de fikk høre at de kunne begynne om igjen på skole dersom de kom til El Arca, bestemte de seg for å bli med. Edwin har nå vært hos oss i fire måneder, og han har gjort store framskritt. Han får undervisning på El Arca slik at han vil være forberedt når det nye skoleåret begynner i februar. El Arca er ingen tusenstjerners hotell, men der finnes det ei seng, mat, venner og kjærlighet. Det er hva vi har å tilby, og det er det disse barna trenger. Olga H Olga og Edwin hand i hand

Urolighetene i Bolivia sett med egne øyne Opprør og nesten revolusjon i Bolivia     Blokkerte gater i nærheten av El Arca Vi så rester av utbrente bildekk, gamle bilvrak, knust glass og steiner. Da vi kom nærmere, så vi en stor folkemengde som blokkerte hele veien. Vi ble litt urolige og tenkte at vi nok burde vende tilbake. De hadde blokkert hele veien med metallstenger og trær og ropte: "Ned med presidenten!" Vi innså at vi burde dra hjem til El Arca der det er trygt og rolig. En bil nærmet seg en bensinstasjon. En gjeng ville punktere dekkene, men bilen slapp unna på en grusvei bak stasjonen, men uten bensin. Leonardo (fra El Arca) på restene av en bil Vi dro tilbake til El Arca og stillheten. Her har vi det tross alt rolig. Vi roet oss ned ved å låne naboens esel som vi kunne ri på, og ved å drive jojo-produksjon som er den siste hobbyen. De som ikke har lyktes med å kjøpe slike, lager dem selv i tre, og de fungerer faktisk. Jeg er kjempestolt av guttene mine. Enrique holder på med å male huset, og Octavio bygger nytt tak på hønsehuset sitt. I går var det storrengjøring på gården, og guttene malte trærne for å beskytte dem mot et visst insekt. På ettermiddagene kommer ungdommer fra områdene rundt oss, og vi spiller fotball. Her tar vi dagen som den kommer. På tirsdag forsøkte jeg å ta meg til nærmeste by for å kjøpe en reservedel til bilen, men det ble stopp ute på den store veien. Den var full av mennesker som forsøkte å ta seg til jobb til fots. Jeg kunne ikke engang krysse veien for å fylle bensin. Verken sjefen, administratoren eller psykoterapeuten på El Arca har kunnet ta seg hit, men vi klarer oss riktig bra. Olga H

Bolivia, Bolivia, skjønne Bolivia - til tross for uroligheter og et folk som lider! Jeg er hjemme etter en lang og spennende reise. Hva er det som gjør meg så lykkelig? Jo, jeg vet at jeg snart er hjemme på El Arca der 35 gutter venter på meg. Noen kommer til å kaste seg rundt halsen på meg når jeg kommer. Andre kommer til å vente stille til jeg klemmer dem. En del har ikke lært seg å klemme, men venter likevel på at jeg skal se akkurat dem der de står litt i bakgrunnen. Noen kommer til å "straffe" meg og vil unngå å prate med meg på ei uke. Det er rom for alle personlighetene, og jeg blir varm i sjelen bare av å tenke på dem. Edwardo venter på en klem I Cochabamba finnes det mennesker som trenger meg og mennesker som jeg trenger. Pappaen min sier at det viktigste i livet er relasjoner - og han har rett. Jeg har sett vakker arkitektur, storslått natur og mektige fossefall på denne reisen, men i Cochabamba har jeg det som gjør livet verdt å leve, nemlig mennesker! Olga H Vår svenske medarbeider Olga skriver hele tiden om alt som skjer fra dag til dag i Bolivia. Her er noen inspirerende linjer fra henne om hverdagen. Kjære venner Med målbevissthet og uten tanke om å gi opp, fortsetter vi arbeidet med å formidle hjelp, håp og glede til dem du bl.a. har lest om i dette nyhetsbrevet. Disse unge livene som Viktoria og Olga har fortalt om, kan stå som representanter for alle de andre som blir nådd av hjelpen du gir, og som vi formidler videre til destinasjonen Bolivia. Takk for at du også i denne novembermåneden gjør alt du kan, slik at vi kan hjelpe enda flere barn i nød i det nå så urolige Bolivia! Jörgen

Til startsiden