Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

September 2004 Til nyhetsbrevene...

Innhold: Ana Marias liv og hverdag Alejandro, Edwin & Helena En fugl i handa mi! Slutord

Ana Marias liv og hverdag Første gang vi møtte Ana Maria var allerede i 1988. Da hadde vi akkurat kommet til Bolivia for å arbeide med misjonsflyving. Vi møtte Ana Maria i ei kirke der hun satt i rullestolen sin og utstrålte kjærlighet og varme. Vi fikk hjertekontakt med henne med en gang. Naturligvis kunne vi ikke vite allerede da at vi skulle komme til å arbeide sammen i fremtiden. Men slik ble det. Du har sikkert lest mange ganger om hvordan Ana Maria hjelper og lindrer nøden hos barna som hun hele tiden møter. Du har lest om hennes trofasthet og kamp for dem som lever i den dypeste fattigdom. Den kampen fortsetter dag etter dag, år etter år. Du og jeg har en viktig oppgave som består i å gi henne all mulig støtte, slik at hun kan holde det gående. Vår oppgave er enkel, kjære venner, men Ana Marias oppgave er vanskelig. Det vi kan gjøre er å støtte henne og gi henne alle de ressursene hun og de andre lederne har behov for. Når Ana Maria kommer med gryta, har de ventet lenge. Alle er sultne. Men det handler ikke bare om mat til den som er sulten. Det handler kanskje mest om kjærlighet og omtanke. Det handler om at noen tålmodig lytter til barna som ingen andre bryr seg om, at noen lytter til det de forteller, forsøker å svare på spørsmålene deres eller lytter når de forteller som sin sykdom, smerte og hjertesorg. Det handler om at det finnes noen å fortro seg til og at noen gir håp og muligheter for framtiden. Mange ganger har jeg sett barn stå og hviske fortrolig til Ana Maria. Hun har lyttet og holdt rundt dem. Hva som ble sagt, vet ingen utenom de to. Men hos Ana Maria får de møte trøstens varme ord og en kjærlighet som er ekte. Hos Ana Maria finnes også kraft til handling som kan hjelpe dem bort fra gata. Les mer om dette på neste side. Jörgen Ana Maria sammen med sine venner, gatebarna.

Alejandro, Edwin & Helena av Jemena

Alejandro kom til El Arca sammen med sin bror, Ariel. Vi fikk mulighet til å få dem bort fra gata der de bodde sammen med en annen bror som behandlet dem dårlig. Foreldrene deres var døde. Alejandro er en gutt som man ikke bare kan nærme seg uten videre, eller enda mindre ta et bilde av. Men i løpet av de årene han har vært hos oss på El Arca, har han blitt mye mer åpen og stabil. Det er en stor glede for oss hver gang vi hører latter fra Alejandro som normalt er en alvorlig og stillferdig gutt.	Alejandro
Edwin er enda et eksempel på en gutt som kom til oss direkte fra gata. Dette skjedde for cirka et år siden. Edwin er en kjærlig og ansvarsfull gutt. Han er en dyktig skoleelev og er omtenksom mot vennene sine. Da han kom fra gata, fortalte han at han ikke hadde noen kontakt med familien sin, og han ikke ville ha det heller. Men i løpet av året som har gått, har han arbeidet med å få kontakt og at de skulle ta imot ham. Denne uka har vi sett det første resultatet av anstrengelsene hans da han bad meg hjelpe seg med å få til et møte med familien. Jeg har nå foreslått en plass der han neste mandag kan få et første møte med dem. På bildet sitter Edwin og gjør lekser på El Arca sammen med Nelly som er en av lederne våre. De har en kjempefin relasjon.	Nelly og Edwin Valdez
Helena er gravid i sjette måned. Da hun var liten, gav foreldrene henne bort. Siden bodde hun på forskjellige steder og vandret fra den ene institusjonen til den andre, inntil hun havnet på gata. Der ble hun voldtatt og gravid. Nå er Helena hos oss, og vi gir henne all den hjelp hun trenger for å få et godt svangerskap og for at hun skal kunne føde barnet sitt i trygghet.	Helena

En fugl i handa mi! For noen dager siden var jeg med på noe som rørte ved hjertet mitt. Kona mi, Solveig, kom hjem og fortalte at det satt en liten fugl i trappeoppgangen til leiligheten vår som ligger i tredje etasje. Da jeg kom ut, hadde den fløyet opp og satt under ei takluke av glass. Den så den klare himmelen og friheten, men det kunne ikke komme ut. Jeg forsøkte å åpne luka, men det gikk ikke. Den lille fuglen var utrolig vakker og av en art jeg aldri har sett før. Etter en stund fløy den ned på gulvet og satte seg i et hjørne. Forsiktig nærmet jeg meg den for om mulig å fange den og slippe den ut i frihet. Den var tydelig utmattet og hjelpeløs. Men da jeg kom nærmere, fløy den bortover gulvet og ramlet ned mellom trappa og veggen. Jeg hørte hvordan vingene slo mot betongen da den falt. Så ble det stille. Jeg gikk ned trappene og fant den lille fuglen i kjelleretasjen. Der satt den og skalv i mørket, så langt inne i et hjørne som den kunne komme. Men det virket ikke som om den hadde blitt skadet av fallet. Nå orket ikke den spede fuglen å fly noe mer. Den bare satt der, og jeg løftet den forsiktig opp. Jeg la den andre handa mi over den så den ikke skulle falle ut igjen. Den var så liten og lett at det var vanskelig å kjenne at jeg hadde noe i handa. Den var totalt hjelpesløs. Jeg gikk ut på gressplenen bak huset. Der åpnet jeg hendene mine. Fuglen lutet litt med sitt lille hode og tittet opp på meg. Jeg tror blikkene våre møttes et lite øyeblikk. Så tok den til vingene og fløy opp mot himmelen og friheten. Den tok en runde rundt meg, som for å orientere seg om hvor den var, og så fløy den opp i ei stor bjørk og forsvant inn i det dekkende løvet. Glad og fornøyd gikk jeg inn igjen. Da gikk tankene mine til gatebarna i Bolivia. Jeg tenkte: Det er jo slik barna har det på gata. De lever i mørket med fare for sitt eget liv. De er fanget i misbruk og vold og kommer ikke ut av det. De flakser hjelpeløst omkring som den lille fuglen og faller gang på gang ned i den dypeste avgrunn. Dersom ingen hjelper dem, kommer de aldri mer til å bruke ?vingene? sine og leve et normalt liv i frihet. De kommer alltid til å være fanget og hjelpeløse, og til slutt vil de dø i et håpløst mørke. Jeg tenkte på Ana Maria som er der ute på gatene og som ikke vil annet enn å løfte barna opp for å redde dem og sette dem i frihet så de kan være glade og lykkelige bolivianske barn. Når du leser om jentene og guttene vi har lykkes med å redde, så er hver og én av dem som denne lille hjelpeløse fuglen. Noen bøyde seg ned og løftet dem opp, ikke for å skade, men for å hjelpe. Det er dette som du også er med på. Gjennom din innsats løfter du barna ut av mørket, til et nytt liv og en lysere framtid. Et liv i frihet. Da jeg reddet den lille fuglen, var det ikke en hel flokk jeg hjalp. Det var en ensom fugl som var i nød og trengte hjelp. Ser vi det ene lille, ensomme individet som trenger hjelp, har vi nådd langt. Vi kan kanskje ikke hjelpe alle. Men alle kan hjelpe noen. Det er slik vi ser det i Barnas RedningsArk. Jörgen      De kommer alltid til å være fanget i et håpløst mørke hvis ingen hjelper dem

Slutord En god økonomi i Barnas RedningsArk gir oss mulighet og frihet til å bli mer effektive i å hjelpe flere. Nøden er stor, men muligheten til å hjelpe er også stor. For å kunne gjøre et godt arbeid, kreves det gode medarbeidere og en god økonomi. Medarbeiderne er der, og du og jeg kan sørge for at de har de økonomiske ressursene som er nødvendige. Denne gangen ber vi ikke om støtte til noe spesifikt. Vi tror dere alle forstår at vi har mange behov og trenger støtte på flere områder for å kunne gjøre et godt arbeid for barna i Bolivia. Takk for din gave! Jörgen Matgryta har blitt tømt denne kvelden også. Men vi må ikke gå tomme for økonomiske ressurser...

Til startsiden