Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

November 2004 Til nyhetsbrevene...

Innhold: Vi minnes Lupita Til bilder av Lupita Livet på Rosa de Saron Sang- og musikklivet på El Arca

Skolen Jimena forteller litt om seg selv Akkurat nå er vi i Bolivia Jula nærmer seg med stormskritt

Vi minnes Lupita For en tid tilbake fikk vi en sørgelig melding som rystet oss dypt. Lupita er død! Brutalt myrdet, gjemt og forlatt i skogen. Det tok fire dager å finne henne. Lupitas tre små barn har ikke mammaen sin lenger. Hva skal skje med dem? Kanskje noen sier at hun ?bare? var en av mange fra gata, en som ikke hadde noen verdi, eller at hun var en som samfunnet ikke bryr seg om. Men for oss var hun en nær og kjær venn. Vi møtte Lupita første gang i 1994, ei vakker, ung jente som levde på gata. Hun var alltid hyggelig mot oss, alltid den som hjalp oss med matutdelingen. Hun var en autoritet på gata og gjorde at vi kunne arbeide uten å bli forstyrret. Var det noen som forsøkte seg på noe dumt, da hørtes Lupitas røst, og det hun sa ble respektert. Vi elsket Lupita slik hun var. Vi pratet med henne hver gang vi var i Bolivia. Vi satt med henne på gata og i parkene og pratet lenge sammen. Vi var hjemme hos henne der hun bodde i et enkelt lite rom i en bakgård. Da vi startet pikehjemmet Rosa de Saron, flyttet hun dit med barna sine. Vi oppbevarte de få eiendelene hennes og håpet at livet nå skulle få en annen retning. Men av en eller annen årsak vi ikke vet, forlot hun oss og vendte tilbake til gata. Hun hadde jo typen sin der ute, og kanskje suget etter å sniffe lim ble for stort. Vi har ikke noe svar, og hun ville ikke, eller kunne ikke, svare. Nå skal Solveig og jeg til Bolivia og arbeide en måned. Vi så fram til å møte bl.a. Lupita og barna hennes. Men slik gikk det ikke. Det kjennes tomt, og hjertene våre er fylt av sorg når vi tenker på at vi ikke skal møte henne når vi kommer dit. Men vi vil alltid minnes Lupita og hennes varme latter. Med besluttsomhet skal vi arbeide videre for å redde flere av de unge jentene fra gatas vold og fornedrelse. Jörgen og Solveig Til bilder av Lupita

Livet på Rosa de Saron Her kommer noen rapporter om livet og utviklingen til jentene våre på Rosa de Saron. Veien er selvfølgelig ikke lett når kursen i livet skal legges om. Kontrastene mellom livet på gata og livet på Rosa de Saron er enorme. Det er som forskjellen mellom dag og natt. Jeg tror ikke at noen av oss kan sette oss inn i deres situasjon. Det handler mye om vilje. Vi vil så mye for dem. Men jentene må jo ville også. Vil de selv, kan vi også hjelpe dem. Om jentene gir opp og drar tilbake til gata, så gir vi ikke opp. Vi blir selvfølgelig bedrøvet, men Ana Maria og teamet hennes gir ikke opp. Kampen fortsetter for å redde og forandre livet til disse jentene som har kommet så skjevt ut i livet. Jhovana presenterer arbeidet sitt Jentene må lære seg nye vaner og vise hva de kan på Rosa de Saron. Jhovana lærer seg for eksempel å finne oppgaver fra forskjellige aviser. Hun liker å tegne, og når hun er klar må hun presentere resultatet for de andre. Hun er som en lærer som underviser klassen sin. Å lære å synge og danse er populært Noe som de fleste liker, er musikk og dans. De danner grupper og viser hva de har lært seg. Ana Maria bruker å sitte i bakgrunnen og hjelpe til med rytmen. Det er litt hit og dit med rytmen, men hva gjør vel det, bare det låter og gleden er der i sangen og dansen. Vi ønsker å få mer pedagogisk materiale til jentene og barna deres Et stort behov vi har på pikehjemmet nå, er å kunne kjøpe inn mer pedagogisk materiale, bøker og andre hjelpemidler i arbeidet med å rehabilitere jentene. Vi trenger også flere leker til barna deres. Her håper vi at du kan være med og hjelpe oss med innkjøp av det vi trenger for å gi jentene bedre valgmuligheter i skolen.

Sang- og musikklivet på El Arca Her opptrer et par av de eldre guttene sammen med noen av lederne Så begynner musikklivet igjen å ta form på El Arca. Tre ganger i uka er det undervisning og øving på å synge sammen. Noen av barna har veldig flotte stemmer og drømmer naturligvis om å få spille inn en CD en dag. De ønsker også å være med på sangkonkurranser og spille teater. De eldre ungdommene på El Arca har jo lært seg å synge og spille gjennom årenes løp, og fra tid til annen er de ute og gjør sine vel omtalte opptredener. Yamil, Brayan, Edsom og Edgar trener på å synge godt sammen

Skolen Roberto stortrives med kameratene sine i klassen. Guttene våre på El Arca er godt integrert på de forskjellige skolene i området. De minste går på en skole som ligger 2 km fra El Arca. For det meste går de til fots hjem fra skolen og leker sammen med barna som bor i samme retning som El Arca. Edgar Uraqui Edgar Uraqui er en av guttene som vil være med på de fleste aktivitetene på skolen. Her er han en Inca-konge, selv om han beklaget seg litt over at han så ut som ei jente med det lange håret. Men han glemte det straks forestillingen var i gang.   Alejandro (i blå trøye) Alejandro er minst på El Arca og har en meget sterk karakter. Han synes ikke noe om å få en klem, og han bærer seg for alt og ingenting. Dette har han hatt med seg siden han kom til oss, etter å ha vokst opp hos sin stemor, der han ofte ble slått. For å forsøke å få til en forandring hos Alejandro, får han ekstra mye kjærlighet og ømhet av lærerne på skolen. Han trives best med jentene i klassen sin framfor å være med de andre guttene

Jimena forteller litt om seg selv (en av lederne våre på El Arca) Jeg heter Jimena Orozco Marañón. Jeg er 30 år, gift med Javier Guillén, og vi har to fine jenter, Adriana på seks år, og Camilla på to og et halvt. Jeg har arbeidet på El Arca siden mars 2004 og stortrives blant guttene og med å kunne hjelpe dem med ulike ting. Allerede da jeg var liten, så jeg med egne øyne all den nøden som fantes omkring oss. Ana Maria, 'Anita', er mammaen min. Jeg beundrer henne for at hun alltid har arbeidet med å hjelpe mennesker på forskjellige måter. Jeg husker at da jeg var 8-9 år gammel, besøkte vi de gamle på et gamlehjem som heter San José. Mamma hadde tatt med litt frukt, godteri og kaker til gamlingene som var tvunget til å leve under ynkelige kår. Hun pratet og sang med dem, og jeg fikk være med. Jeg husker også at vi ofte dro til kvinnefengselet. Der husker jeg spesielt at det var mange barn som bodde sammen med mødrene sine. Dette grep meg veldig, kanskje fordi jeg selv var barn. Et annet sterkt minne fra fengselet var at jeg møtte en kvinne med trillinger, der alle tre var CP-skadet pga. noen medisiner moren hadde brukt for å ta abort. Dette kommer jeg nok aldri til å glemme. Senere, da jeg var i tenårene, begynte mamma å arbeide på gata for å hjelpe stoffmisbrukere. Jeg kunne virkelig se den kjærligheten og ansvaret hun følte for disse menneskene. Alt dette motiverte meg til at jeg også ville arbeide med å hjelpe mennesker. Jeg valgte å begynne med å studere pedagogikk, en femårig utdannelse. Da jeg gikk tredjeåret, ble jeg tilbudt å arbeide på et barnehjem for foreldreløse barn. Jeg arbeidet der i åtte år, et arbeid som gav meg stor erfaring på mange områder. Gjennom å hjelpe disse barna, fikk jeg oppleve mye ømhet fra dem, og det var den beste belønning man kunne få. Lille Sara, 'Sarita', fem år, er ei jente jeg aldri glemmer. Mammaen hennes hadde hatt syfilis under svangerskapet, og Sara ble født nesten helt blind. Jeg husker at da jeg lærte henne å lese og skrive og roste henne for framgangen hennes, da brukte hun å komme og sette seg ved siden av meg og stryke meg over ansiktet. Dette er bare ett av alle de vakre minnene jeg har fra den tiden. Nå arbeider jeg for Barnas Redningsark på El Arca, et arbeid som jeg elsker og trives med. Jimena      Jimena

Akkurat nå er vi i Bolivia Når du leser dette nyhetsbrevet, er vi allerede i Bolivia. Vi er her for å treffe barna og alle som arbeider sammen med oss. Vi skal forsøke å gi deg små glimt direkte fra Bolivia, og dette kommer vi til å legge ut på hjemmesiden vår, www.barnensredningsark.com, slik at du kan følge med på det som skjer. Neste nyhetsbrev skrives fra Bolivia. Jörgen og Solveig Jimena

Jula nærmer seg med stormskritt Vil du være med og feire jul sammen med guttene og jentene i Bolivia? Jula er den største høytiden i året på El Arca, og vi gir også gaver av ulike slag til hverandre. Jeg mener personlig at det er en flott tradisjon. Jeg vil bare minne deg om at du også kan være med og gjøre jula på El Arca og Rosa de Saron til en gledeshøytid for cirka 55 barn og ungdommer, samt 15 ledere. Det er en stor familie, med andre ord. Javier skrev følgende til meg for noen dager siden: "Jörgen, ikke glem å sende litt ekstra penger før jul, slik at vi kan gi barna og lederne både gaver og en god julefeiring." Alle forventer seg noe. Spenningen stiger for hver dag som går. Jeg vet hvordan det er. Jörgen Edgar Flores er en av alle dem som håper på en fin jul på El Arca

Til startsiden