Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Desember 2004 Til nyhetsbrevene...

Reiserapport fra Bolivia El Arca! Et hjem, en familie og en stille oase i en vakker natur, der unge liv får mål og mening. Det har gått to år siden sist jeg var i Bolivia. Da kjøpte vi et fint landområde til det nye El Arca som nå vokser fram litt etter litt. To år er en lang tid, og mye har skjedd. Det var en pirrende følelse da Solveig og jeg kjørte opp foran El Arca og møtte både de nye guttene som har kommet til oss den siste tiden og de eldre som har vært hos oss i flere år. Små hender grep mine hender. Noen ville ha en klem. Men noen var avventende og lurte nok på hva for en lang og hvit figur som trådte inn i hjemmet deres... Men det gikk ikke lenge før blygselen forsvant, og snart var det til å bryte håndbak og løfte på guttene, helst alle på en gang. Det gjelder å være veltrent når man kommer på besøk! De loste meg rundt på El Arca og viste meg alt som var å se Solveig og jeg ble lost rundt av ivrige små gutter som ville vise oss alt på en gang. Rundt El Arca løp høns og ender med ungene sine. På åkrene stod maisen grønn og høy, snart ferdig for innhøstning. Guttene var i full gang med å bygge et nytt lite hus for kyllinger som skulle kjøpes inn i løpet av de nærmeste dagene. Alle så ut til å hjelpe til med glede. Guttene var svært stolte over det lille huset de hadde bygd til kyllingene Da vi kom til kjøkkenet, holdt flere gutter på med matlaging og brødbakst. En murer jobbet med å gjøre et vindu klart til kjøkkenet.. En av lederne baker ei stor kake sammen med guttene Den blygeste av alle på El Arca var Jonatan på 6 år. Han hadde nettopp kommet til El Arca, som nummer 42 av 43! Det var bare så vidt han våget å møte blikkene våre. Men det gikk ikke lenge før han viste sitt sanne jeg! Han var en ordentlig liten villmann. En herlig gutt som tok for seg dersom det trengtes. Jonatan, 6 år I ett av rommene satt Octavio og studerte. Han skal nå ta sin eksamen, og senere skal han studere videre på universitetet for å bli lege eller tannlege. Han har ennå ikke bestemt seg. Mange spør oss om visjonen for arbeidet. Visjonen er glassklar! Barn skal reddes fra gata, rehabiliteres og begynne på skole, for senere å ha en utdannelse og klare seg selv. Arbeidet er langsiktig og målbevisst, og vi må jobbe med mye tålmodighet. Det finnes ingen snarveier og raske resultat.

Octavio viser stolt sin diplom

Javier, Jimena og Solveig gratulerer Octavio

De små ser veldig opp til de eldre som kan spille den typiske bolivianske folkemusikken. Det var fantastisk å sitte sammen med de minste og lytte til "idolene" på El Arca. Idolene på El Arca Tord og Birgitta fra Gällivare i Sverige er her ute og skal jobbe sammen med oss i et par måneder. Det ble stor glede da Tord tok fram gitaren sin og begynte å spille og synge, og det var stort å høre hvordan guttene forsøkte å henge med på den svenske teksten. Tord Jonzon fra Sverige synger for guttene Det første besøket er over, og vi har lovet å komme tilbake så fort vi bare kan. Det ble mange besøk og fine stunder på El Arca i løpet av de tre ukene vi var der. Å foreta spontane og uforberedte besøk på El Arca er det beste. En lørdag da jeg kom dit, stod alle ved veien og ventet på bussen. De skulle spille fotball mot et annet lag. Alle hoppet inn i bilen, og jeg kjørte dem til skolen der de skulle spille. Kampen begynte først etter at dommeren hadde fått sine 2 bolivianos (ca 2 kr) og noen hadde lykkes i å finne ei fløyte til ham... Kampen ble en suksess, og guttene våre vant 3-1. Alle feiret dette med å dele en 2-liters drikke, og så kjørte vi hjem igjen. Gjett om guttene var fornøyd! Vinnerlaget fra El Arca Mat mangler ikke på El Arca. Hønene lever i en usikker tilværelse fra dag til dag. Det er gøy å ha høns, men samtidig er det favorittmaten til guttene, noe vi fikk se en dag. Nå har vi kjøpt inn 50 kyllinger som vi håper skal vokse til ute på El Arca. Kyllingene lever farlig på El Arca For to år siden innvidde vi Rosa de Saron, et hjem for jenter som har levd sine liv på gata. Nå har tiden kommet for å utvikle dette arbeidet. For at vi skal få dette til, må trenger vi mer plass. Derfor har vi bestemt oss for å kjøpe et landområde der vi kan bygge slik vi selv ønsker å ha det. Vi håper at vi snart får dette i orden, slik at vi kan begynne med oppbyggingen av et senter for jentene.      Jentene på Rosa de Saron Det vanskeligste for oss mens vi er her er kanskje det å se alle behovene, men ikke ha råd til å gjøre det vi ønsker. Vi må likevel leve med det og jobbe med prosjektene i prioritert rekkefølge og i den takten pengene kommer inn. Det som gjøres på El Arca akkurat nå, er at vi skal male alle rommene og hele bygningen på utsiden, slik at alt vil se trivelig ut. Men vi har også andre store prosjekt som vi må sette i gang. Vi må kjøpe inn en buss som kan brukes både El Arca og Rosa de Saron. Dette vil lette arbeidet og all transporten vi driver med. Bussen vil frakte guttene og jentene til og fra skolene og på utflukter og reiser rundt omkring i området. Vi var på et stort bilmarked og så på busser. En god, brukt buss med ca 25 sitteplasser koster omkring 80.000,- norske kroner. En lignende buss ønsker vi å kjøpe til El Arca og Rosa de Saron Behovet er akutt, og vi håper vi kan få inn disse pengene så fort som mulig. Hvis du vil være med og kjøpe denne bussen, merk din innbetaling med "Buss til El Arca/ RDS". Forholdene på gata er verre enn noen gang! Vanligvis tåler vi å være ute blant gatebarna og se nøden. Men denne gangen har vi faktisk hatt det fælt etter besøkene. Visste du at 25.000 barn i Bolivia dør hvert år av sykdommer man kan helbrede? Det finnes også 800.000 mindreårige i arbeid. Dette var å finne i en avisartikkel i Opinión, en stor avis i Bolivia. Hvor mange barn som finnes på gata, vet vi ikke. Men vi ser dem overalt. Når vi kjører hjem sent på kvelden, står de der som små skygger i parker, på midtrabatter og i veikantene.         Jeg har sittet ved Edvardos side der han lå på en skitten og skral madrass, i et slumområde vi alltid besøker. Da jeg kom ned til ham, så jeg rottene løpe mellom steinene rundt madrassen der han lå under et skittent og sønderrevet teppe han hadde dratt over hodet. Når jeg roper på ham, titter han fram under teppet, ser opp på meg og ler gjenkjennende! Når jeg spør om han er sulten, nikker han og sier: ?Si, tengo hambre!? ? ja, jeg er sulten! Jeg går opp til matgryta ved veikanten og får den siste resten som er igjen. Når Edvardo får den varme suppa, slurper han den i seg mens han holder plasttallerkenen med den ene handa. Den andre armen er lam. Jeg sitter stille ved siden av ham mens han spiser. Alt er så tragisk, men samtidig kjenner jeg at jeg er på riktig sted og får være til glede for Edvardo. Det tar ikke lang tid før han har spist opp alt. Han strekker fram handa si som er klissete av suppa og takker for at jeg kom med maten. Beina fra suppa har han lagt blant steinene ved siden av madrassen. Beina blir mat for rottene som kryper omkring der. Edvardo ser ikke ut til å merke det, for han drar teppet over seg igjen samtidig som han tar fram limboksen og setter den opp under nesa. Men før han forsvinner under teppet, møter jeg den varme latteren hans igjen. Det er den beste takken jeg kan få. Ved to anledninger har jeg nå vært hos Edvardo, og jeg kan se ham for meg når som helst. Jeg tenkte spesielt på ham her en kveld da regnet pøste ned. Slumområdet der han bor kan ikke beskrives. Det må oppleves Etter to år fikk jeg igjen møte min venn Edvardo En kveld da vi delte ut mat, fant vi en yngre mann som lå under et plasttak. Han hadde blitt stukket med kniv flere ganger i begge beina. Tord og Solveig hjalp til med å rense og forbinde de dype sårene. Tord forbinder de dype sårene Overalt i slumområdet finnes det barn og babyer blant hunder og skitt. Det er helt ufattelig hvordan de kan overleve. Men faktum er jo også at mange ikke overlever. Alle sier det er farlig for oss å vise oss her i slummen. Men personlig kjenner jeg ingen engstelse. Jeg føler meg trygg, og de viser oss respekt og takknemlighet når vi kommer. Men selvfølgelig må man være på vakt. Alle har kniv, og i sin berusede tilstand blir de lett irritert, og da kan alt skje. Slummen der vi hjelper barn og ungdommer Nå til jul har vi gitt Ana Maria i oppdrag å dele ut ekstra mat og forsøke å spre litt juleglede blant dem som lever i slummen og på gatene. Vi hadde ønsket å være med selv, men i stedet kommer Tord og Birgitta til å hjelpe Ana Maria med dette, og vi får sikkert høre fra dem hvordan det har gått.. Birgitta med lille Dennis som bor i slummen sammen med mammaen sin

Behov for buss Vi har et akutt behov for å kjøpe inn en buss som skal være til hjelp for guttene på El Arca og jentene på Rosa de Saron. Det handler om reiser til og fra skolen og i tillegg å kunne gjøre utflukter når man ønsker det. Bussen kommer til å bli til stor velsignelse for alle, og vi ønsker å dekke dette behovet så snart vi har penger til det. Vil du være med på dette prosjektet? Et eksempel på en buss vi ønsker å kjøpe

Til slutt vil vi i Barnas RedningsArk ønske deg en riktig GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!

Til startsiden