Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Mars 2005 Til nyhetsbrevene...

Innhold: Ana Maria har blitt nominert til barnas egen nobelpris Jimena, en av lederne våre, forteller om seg selv Arbeidet på gata Jimenas rapport om forholdene i Bolivia Om noen gutter på El Arca Behov for skolemateriell og studiepenger

Ana Maria har blitt nominert til Jordens barns pris for barnets rettigheter - barnas egen nobelpris (The World's Children's Prize for the Rights of the Child) Vi har den store gleden av å meddele at Ana Maria sammen med to andre kandidater har blitt nominert til å få The World's Children's Prize for the Rights of the Child (WCPRC) for 2005, 'barnas egen nobelpris'. Hun er blitt nominert på grunn av sitt sterke engasjement for gatebarna i Cochabamba i Bolivia. Ana Maria kommer til Sverige sammen med sin datter Jimena og to tidligere gatebarn, Fernando og Maria, for å delta i nominasjonen og den endelige prisutdelingen. Årets prisseremoni holdes på Gripholms slott i Mariefred, der dronning Silvia vil assistere barna i prisutdelingen. Alle de tre kandidatene vil bli hedret på seremonien. Sveriges statsminister, Göran Persson, og Øst-Timors president, Xanana Gusmão, deltar på prisseremonien. Les mer om WCPRS på internett: http://www.childrensworld.org/ så får du et klart bilde av hva prisen handler om. Du kan også lese reportasjene fra Bolivia som er laget om arbeidet vårt, samt alt om de to andre kandidatene, Nelson Mandela/Graca Machel fra Sør-Afrika og Mosambik, og Mødrene på St. Rita i Kenya. Etter prisseremonien kommer vi til å reise sammen med Ana Maria og de andre fra Bolivia for å besøke forskjellige steder i Sverige og Norge. I fjor var det over 1,3 millioner barn fra omkring 60 nasjoner som stemte fram vinneren. Ca 7000 skoler deltok i denne verdensomspennende avstemningen. Fra Barnas RedningsArk vil vi overbringe vår store og varme takk for din støtte til Ana Maria og de andre lederne som arbeider med å gi gatebarna nye muligheter i livet. Jörgen

Ana Maria bland sina flickor på Rosa de Saron.

Ana Maria arbetar i slummen bland gatubarnen.

Jimena, en av lederne våre, forteller om seg selv:

Jeg heter Jimena Orozco Marañon og er 33 år. Jeg er gift med Javier Guillén, og vi har to flotte jenter, Adriana på seks år og Camilla på tre. Jeg har arbeidet på El Arca og Rosa de Saron siden mars 2004. Jeg er veldig glad for å kunne hjelpe mennesker og er spesielt glad for å kunne hjelpe barn i vårt eget land, Bolivia. Allerede da jeg var veldig ung, møtte jeg forskjellige mennesker i stor nød som kom hjem til oss. Mammaen min er Ana Maria, og hun har alltid latt hjemmet vårt være åpent for mennesker med forskjellige behov. Jeg har alltid beundret henne for det hun har gjort. Jeg husker noen episoder som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg var liten. En gang da jeg var omkring ni år gammel, var jeg med mamma til hjemmet "San José" som er for eldre mennesker. Mamma hadde med seg litt frukt, godteri og kjeks som hun gav dem. Mamma og jeg sang for dem, og vi hadde en fin stund sammen. Ofte besøkte vi et fengsel for kvinner. Det som grep meg mest, var å se alle disse barna som bodde på fengslet sammen med mammaene sine. Spesielt husker jeg en mamma som hadde trillinger. Disse tre barna var CP-skadede etter at mammaen hadde tatt noen medisiner for å forsøke å ta abort. Jeg vil aldri glemme det tragiske jeg så. Det gikk nesten ikke en dag uten at folk kom hjem til oss for å be om mat, vann og klær. Jeg lærte av mamma at man skal dele det man har med andre. Da jeg ble litt eldre, begynte hun også å være ute på gata for å hjelpe misbrukere. Mamma hadde så mye kjærlighet og hengivenhet til disse menneskene. Det jeg så gjennom henne gav meg motivasjon og et ønske om at også jeg skulle kunne hjelpe dem som har det vanskelig. Derfor bestemte jeg meg for å studere pedagogikk. Da jeg hadde studert i tre av de fem årene, ble jeg tilbudt en jobb på et hjem for overlatte barn. I løpet av de åtte årene jeg jobbet der, fikk jeg mye erfaring på mange viktige områder, og jeg fikk mye kjærlighet tilbake fra barna. Jeg glemmer aldri lille Sarita, ei jente på fem år som var født nesten blind på grunn av at mammaen hennes hadde syfilis da hun ble født. Jeg lærte henne å lese og skrive. En gang ble hun så glad over sine framskritt at hun strakte seg fram mot meg og strøk meg over hele ansiktet med hendene sine. Det var et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Nå jobber jeg på El Arca og Rosa de Saron sammen med mannen min, Javier, og min mamma, Ana Maria. Jeg stortrives med dette og kan nå fortelle dere alle om det jeg gjør og om de opplevelsene jeg har i arbeidet mitt. Jimena

Jimena med några av pojkarna på El Arca

Jimena hjälper några pojkar med läxorna på El Arca

Arbeidet på gata Mange ganger har vi fortalt om livet på gata. Dette dramatiske livet fortsetter, og vi får stadig rapporter som griper hjertene våre. Nøden er stor, og vi kommer aldri til å forstå den dype fortvilelsen som barna får oppleve. Nylig gjorde myndighetene en inngripen mot de unge mødrene på gata. Gjennom stort oppstyr ble barna tatt fra mammaene sine med hjelp fra politiet. Barna havner på statlige hjem som for det meste har svært dårlig standard. Smerten til en mor når hun får sitt barn dratt ut av armene går nok ikke an å forstå. Samtidig vet vi jo at barna har det svært dårlig på gata. Hva er alternativet? Hvordan løser man floken på best mulig måte? Dette er store spørsmål som ikke kan besvares på noen få linjer. Det bolivianske samfunnet trenger grunnleggende forandringer for at barna skal kunne bli ivaretatt på en ordentlig måte. Når vi hører om hvordan jentene og guttene på gata har det, er det også godt at vi kan fortelle om det vi gleder oss så mye over, nemlig alt det positive som skjer på guttehjemmet El Arca og jentehjemmet Rosa de Saron.

De lever på gatan i en hopplös och farlig tillvaro

Jimenas rapport om forholdene i Bolivia

Rosa de Saron Nå har vi fått ei ny jente til Rosa de Saron. Hun heter Jenny og er 15 år. Hun kom hit den 18. februar fra gatene i La Paz, bare med de klærne hun hadde på seg. Jennys søster, Naida, kom til Rosa de Saron tidligere. Foreldrene er døde, og Jenny opplevde en vanskelig tid hos sin tante, med mishandling og mye annet, før hun bestemte seg for å rømme ut på gata. Det har gått bra for Jenny siden hun kom hit til oss. Hun gir god respons på rehabiliteringen hun nå går gjennom. Skritt for skritt forlater hun livet og uvanene hun har fra gata og lærer seg stadig nye, positive handlingsmønstre. Det er ikke enkelt. Veien kan mange ganger være lang. Vi kan ikke annet enn å håpe at hun vil bli hos oss og fortsette forandringen.		Naida och Jenny . Två flickor från gatorna i La Paz
Serafina, Victoria og Maria Helena går nå på en konditor- og bakerutdanning. Læreren sier at de er meget dyktige elever som er ansvarsfulle og nysgjerrige på å lære mer. Maria Helena har sin nyfødte gutt, Lucas, med seg hver dag hun er på skolen. At det går bra for disse tre unge mammaene, er en frukt av alt arbeidet vi gjør på RDS.		Serafina läraren, Viktoria och Marie Helena

Pamela, Naida, Maria og Julia går på skole samtidig som de går gjennom ulike faser av rehabiliteringen på RDS. De arbeider alle med sitt eget selvbilde, hvordan man ser på sine omgivelser, sin aggresjon, sin måte å snakke på og mye annet som må komme på plass i livene deres. De er ivrige etter å lære, men har kanskje ikke så lett for å oppnå de resultatene de så inderlig ønsker. Men det kommer med tiden, og de må lære seg tålmodighet. Alt kommer bit for bit når de får hjelp og oppmuntring og holder motivasjonen oppe. En av jentene sa følgende en dag: "Rosa er ikke som andre hjem, for her får vi kjærlighet, og her underviser dere oss om alt."

Om noen gutter på El Arca:

Edwin Aguilar har tatt sin eksamen som mekaniker og kan nå få jobb på et mekanisk verksted. Han har kontakt med sin kusine som har et verksted og søker nå arbeid hos henne. Noe annet som er veldig positivt, er at Edwin også har blitt gjenforent med familien sin. Med utdannelsen har nå har fått, vil han kunne klare seg bra.

Edwin Aquilar

Edson är nu hos sin gudmor

Edson bor nå hos sin gudmor. I fjor jobbet vi mye med at han skulle få en god kontakt med henne. Periodevis besøkte han henne og var der i feriene. Nå bor han der fast, og hun har også tatt ansvar for å skrive ham inn på skolen.. Edson er veldig fornøyd med den situasjonen han nå er i.

Nelson har blitt gjenforent med familien sin. Han bor nå hos sin mor i Santa Cruz. Vi har hele tiden telefonkontakt med ham. Nå jobber han som murer på dagtid og studerer på kveldstid. Han sier at han savner El Arca veldig, men er positiv til å bo hjemme hos sin mor. Her kan vi se hvordan visjonen vi har for arbeidet blant gatebarna kan realiseres, nemlig ved å få dem bort fra gata og gi dem en ny start i livet, slik at de senere kan vende tilbake til familien sin og til samfunnet.

Behov for skolemateriell og studiepenger

Et stadig tilbakevendende behov er å dekke kostnadene for alle barnas skolegang og utdanning. Det handler også om daglige transportkostnader, innkjøp av skoleuniformer, bøker og mye annet. Jo lenger de kommer i sin utdannelse, jo større blir kostnadene. Men det er av største viktighet at vi klarer å dekke disse utgiftene og kan møte deres ønsker og forventninger. Vi ser også at vi må ha et eget bosted for noen av dem, siden reisene blir for lange dersom de skal bo på El Arca. Her har vi flere utfordringer, men samtidig er dette svært positive utfordringer. Utdanning er framtid. Takk for din støtte, Jörgen

Alexei är en av dem från El Arca som studerar flitigt

Til startsiden