Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

November 2007 Til nyhetsbrevene...

Rubriker:

Kjærligheten overvinner alt! Ariel og Marvin Timoteo Maria Elena

Tre barn skriver... William, ni år Når hjertet er med

Kjærligheten overvinner alt!

Skoleåret går mot slutten. Nå arbeider alle intenst med sine slutteksamener for å oppnå et godt resultat. Orlando, som er 20 år, har vært på El Arca i tolv år, og Huber, som er like gammel, har vært på El Arca i seks år. Orlandos store interesse er dyr, og Huber liker å spille fløyte. Begge tar nå sin studenteksamen, og dette er selvfølgelig ekstra stort for dem og de andre på El Arca. De yngre guttene ser opp til de eldre. De er deres forbilde og inspirasjon til at de selv skal få oppleve den store dagen når man tar eksamen. I dette nyhetsbrevet kan du lese mer om hva dette arbeidet leder til. Grunnlaget for at vi kan lykkes i vår oppgave, ligger i kjærligheten til barna. Når barna opplever at de er elsket av lederne sine, er nesten alt vunnet. Alle guttene og jentene våre har en svært trist bakgrunn, og det eneste som kan lege deres dype, indre sår, er omgivelser av kjærlighet og omsorg. Da starter prosessen av helbredelse, og det bruker ikke å drøye lenge før vi ser det første smilet. Siden ser vi hvordan livene deres forvandles og stabiliseres skritt for skritt. Til slutt leder dette til at de en dag er modne for å klare seg selv. Huber og Orlando kommer til å studere videre etter denne eksamenen, men de har ennå ikke helt bestemt seg for hvilken linje de vil gå. Men uansett hva de kommer til å velge, kommer vi selvfølgelig til å støtte dem slik at de kan virkeliggjøre ønsket sitt.

Orlando

Huber

Ariel og Marvin

Ariel og Marvin, som begge er 16 år gamle, er to gutter som også har kommet langt i sin skolegang. Med iver og glede lærer de seg å bruke forskjellige maskiner for å lage møbler og annen innredning i tre. Barnas RedningsArk har ingen egne skoler. All utdannelse skjer i statens egne skoler, og slik er barna hele tiden en del av det bolivianske samfunnet. De får kontakter og venner utenfor El Arca på vanlig vis, noe som også gjør det lettere for dem når de en gang skal forlate oss og klare seg selv. Ariel har vært på El Arca i åtte år, og den store interessen hans er basketball. Marvin elsker fotball og har vært på El Arca i seks år. Om to år vil de begge ta sin studenteksamen. Bildetekster: Ariel dreier, og Marvin (bakerst) ser på. Marvin (foran t.v.) og Ariel (foran t.h.) sammen med lærere og klassekamerater.

Ariel dreier, og Marvin (bakerst) ser på.

Marvin (foran t.v.) og Ariel (foran t.h.) sammen med lærere og klassekamerater

Timoteo

Timoteo bodde på El Arca i mange år. I dag er han en glad, etablert ung mann som bor i hjembyen sin, Potosí, en gruveby høyt oppe i de bolivianske fjellene som er berømt for utvinning av sølv. Der jobber han med jordbruk og dyrker bl.a. poteter deler av året. Resten av året jobber han i byen Cochabamba som medhjelper for en murer. Når potetsesongen nærmer seg, reiser Timoteo hjem med sine oppsparte penger for å drive jordbruk.

Jimena møter Timoteo som er på besøk.

Maria Elena

Maria Elena var på Rosa de Sarón, jentehjemmet vårt, i cirka tre år. Hun kom til oss mens hun var gravid, og hun fødte gutten Lukas. Maria Elena satte seg på skolebenken og tok t.o.m. en utdanning som konditor. I dag jobber hun med dette på en restaurant hvor hun er høyt verdsatt og viser stor evne til å ta ansvar.

Maria Elena på arbeidsplassen sin.

Tre barn skriver følgende:

"På El Arca har jeg min beste venn som heter Santiago, han beskytter og forsvarer meg. Noen ganger har jeg plukket fiken fra trærne på El Arca, de var svarte og veldig gode. Jeg liker veldig godt å spille fotball siden det er så gøy, på skolen liker jeg å leke, og en dag ramlet jeg i en rutsjebane. En dag lekte vi at jeg var en fotball, og de slepte meg mye omkring, men vi vant over alle. En annen dag vasket vi den indre gårdsplassen på El Arca, alle ble blaute, jeg ramlet og ble klissblaut, Ricardo ramlet over meg sånn at jeg ble en sandwich, og så ble lederen min sinna." José,10 år

José

"Før jeg kom til El Arca var jeg på et annet hjem. Det jeg liker best her på El Arca, er rommene, fotballbanen, dyrene, lederne og alle som bor her, for de er så snille. Her på El Arca har jeg mine beste venner, og de heter Wilber, Alejandro, Alfredo, Jhonatan og Carlos. De hjelper meg alltid med det jeg ikke kan, vi spiller fotball og gjør forskjellige ting. En dag sa lederen min, Junior, at vi skulle hente en rutsjebane. Det regnet, og vi ramlet i gresset. Vi dekket oss under rutsjebanen og vi ramlet mye, men lederen vår, Nirco, bar siden rutsjebanen alene, og vi ventet på at han skulle ramle, men det gjorde han ikke. Når jeg blir stor, vil jeg bli fotballspiller og få et yrke og alltid gå framover. Nå er jeg uten hår, for jeg vil se ut som alle på min gruppe." Santiago, 13 år

Santiago

"Aldri glemmer jeg da de feiret bursdagen min på Rosa de Sarón, det er det fineste som har hendt meg, jeg ble veldig lykkelig, og det ble t.o.m. de andre jentene også. Jeg likte også veldig godt da vi reiste til Chapare. Vi lekte i elva, og det gjorde lederne våre også. Jeg føler meg lykkelig fordi jeg lærer mange ting og går på skolen." Estefani, 11 år

Estefani

William, ni år

William kom til El Arca for fem måneder siden. Han hadde da vært på andre hjem der han ikke ville være, og han vendte alltid tilbake til gata der han hadde kameratene sine. Da William kom til oss, var han ille tilredt. Han hadde en infeksjon i hodet etter at en butikkeier hadde kastet stein på ham en gang han hadde forsøkt å stjele frukt. Han var aggressiv og hyperaktiv, og han havnet ofte i bråk med de andre guttene på El Arca. Men skritt for skritt har William forandret seg, og han er nå en glad og kjærlighetsfull gutt som også har begynt på skolen. Men ennå er han der først og fremst for å trene seg på å være i et skolemiljø. Nå får vi bare håpe at denne forandringen fortsetter, at han kan oppleve at El Arca er et hjem, og at han vil bli hos oss.

William

Når hjertet er med

For et år siden var Solveig og jeg i Napoli i Italia i ferien vår. Vi fant en liten kafé med bare et par små bord som stod ute på fortauet. Det var en lokal kafé i ei trang sidegate der ikke mange turister var innom. Vi ble møtt med et godhjertet smil fra en ung mann da vi bestilte hver vår espresso. Han tilbød ulike sorter espresso, men til sist lot vi ham selv velge hva han skulle servere oss. Etter en stund kom kaffen på bordet, og vi kunne nyte den beste espressoen vi noensinne hadde smakt. Vi bestilte en kopp til. Da han kom med kaffen den andre gangen, la han handa si på hjertet og sa på gebrokken engelsk: "Når jeg lager kaffe, gjør jeg det med hjertet!" Disse ordene glemmer jeg aldri, og jeg tenker ofte på at når vi arbeider med hjertet, når vi så mye lenger enn om vi bare arbeider ut fra den kunnskapen vi sitter med. Når vi har hjertet med når vi hjelper barna, blir det et godt resultat. Barna er følsomme og ømtålige, og de merker straks om lederne våre arbeider ut fra hjertet og har en ekte kjærlighet. Hjertets innstilling er uten tvil hemmeligheten til framgangen i arbeidet vårt.   Det er med stor glede vi kan fortelle deg at vi har nådd og t.o.m. passert målet på 250 000 kr for innsamlingen til Byggeprosjekt Bolivia. Den eksakte summen nå er 262 285 kr. Gjennom alle de sjenerøse gavene har vi nådd målet betydelig raskere enn vi har forventet oss. Mange givere ser ut til å ha forstått at byggeprosjektene er viktige å få gjennomført og har derfor virkelig støttet opp om innsamlingen. Denne innsamlingen har vært spesiell, ettersom summen på 250 000 kr nå kommer til å bli fordoblet og blir til 500 000 kr gjennom den ordningen vi tidligere har fortalt om. Vi har nådd et viktig delmål av innsamlingen og kan nå begynne på den første etappen i å bygge det nye Rosa de Sarón. Samtidig er det svært viktig at vi hele tiden fortsetter innsamlingen til de øvrige etappene i byggingen. Takk, alle venner, for gavene som dere gir! Gavene deres gjør at kampen for gatebarnas liv og framtid kan fortsette! Jörgen Wrengbro

Til startsiden