Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

September 2009 Til nyhetsbrevene...

Rubriker:

Sportslig framgang på El Arca Jimena skriver fra Bolivia Fra hjertet Behov

Sportslig framgang på El Arca

Idrett er viktig for mange ungdommer, og interessen for ballsport er ekstra stor selv om Bolivia ikke har gjort seg særlig bemerket når det gjelder idrett. Daglig spiller guttene fotball og basketball ute på El Arca, og det gjør at de også blir flinke. For en tid siden deltok flere av guttene våre i "olympiaden" for ulike skoler. De ble nummer én i basket, og nummer to i fotball! De vant flere medaljer og troféer og til og med en ny fotball som de kunne ta med hjem til El Arca. Ana Maria og noen av guttene med medaljene og pokalene som de vant.

Jimena skriver fra Bolivia

Jimena er pedagog og har bl.a. ansvar for skolegangen til guttene og jentene. "Når vi ser virkeligheten, så tenker vi først og fremst på de minste, de som er barn av ungdommene som lever på gata. Hva skal det bli av framtiden deres? Vi ser allerede at de kommer til å bli neste generasjon av gatebarn. Vi vet at de er for små til at de skal kunne komme til El Arca eller Rosa de Sarón. Og vi vet også at foreldrene deres ikke vil skilles fra dem - tross måten de lever på og hvordan de behandler dem. Det er jo deres egne barn, og de vil ikke overlate dem til noen annen. Jeg tror dette er det vondeste å se på, nemlig at disse smårollingene tar etter livet til foreldrene. Når vi ser de eldste barna sier vi til hverandre: Hva skal vi gjøre? De er gutter som er for gamle til å komme til El Arca, og selv om mange av jentene er i riktig alder til å komme inn på RDS, vil de ikke forandre livene sine. Man kjenner seg ofte maktesløs over å se hvordan de ødelegger seg selv, og vi vet at det ofte slutter med død. De bukker f.eks. under for en eller annen sykdom, akkurat som Mariela, eller de begår selvmord eller tar en overdose. Det er tragisk, men det er slik det ender for de fleste. Mariella har vi møtt mange ganger i løpet av årene. Nå lever hun ikke lenger. Bildene er triste, men enda verre er det å oppleve virkeligheten. Vi ser de tomme blikkene deres som ser ut til å be om hjelp. Hver av dem har sin egen historie, sin egen ulykke, sitt eget liv følelsesmessig ødelagt. De har mistet drivkraften i livet, de lever uten retning og mål. De vet at de må stjele for å få mat og for å få tak i skolim som kan sniffes og døyve smerten. De har mistet all sin respekt for samfunnet. Ofte oppfatter de menneskene rundt seg om fiender og som en trussel mot sin verden uten hemninger, den verdenen som hver dag leder dem nærmere avgrunnen. Mange forsøker å le ukontrollert, andre viser hardhet og forakt. Dette kommer av alt de har opplevd, og jeg vet ikke hva som har drevet dem til å velge et liv på gata. Et engstelig og tomt blikk uten håp. Hva kan man forvente seg av en pappa som er "høy" av limsniffing og kikker på sitt gråtende og utrøstelige barn? Han vil bare at barnet skal være stille, men uten å bry seg om hvorfor det gråter. På gata er det overlevelsesinstinktet og det sterkestes lov som gjelder. Jeg tror ikke det lille barnets behov gjelder i den virkeligheten. Dette barnet hadde trengt å leke med ordentlige leker, få være lykkelig sin mors og fars armer, og få kjærlighet og omtanke. I stedet sitter det på bakken i skitt, med magen full av kryp og med ulike sykdommer, og som ikke det var nok, med undernæring som gjør at det ikke utvikles normalt. Her finnes ingen trygghet. Det viktigste for oss og det som gir de beste resultatene i dette mørket, er når vi lykkes med å avbryte den destruktive levemåten i tide. Dersom disse unge guttene og jentene er villige til å forandre livene sine, har vi gjennom Ana-María og oss andre ledere den kunnskapen som trengs for å rehabilitere gatebarn. Vi deler ut mat til dem, og dette gir dem anledning til å bli mette. Det gir oss også en mulighet til å prate med dem og vise en annen måte å leve på. Dette er virkeligheten. På El Arca og Rosa de Sarón finnes et alternativ til dette livet, både for gutter og jenter, en mulighet til forandring og en ny framtid. I stedet for å være en belastning for samfunnet, blir disse barna en ressurs. Om vi laget en liste over alt det positive disse hjemmene våre representerer, hadde den blitt meget lang. Derfor vil jeg bare nevne noen eksempler slik at alle dere som hjelper oss kan forstå betydningen av støtten dere gir. Erlinda, (17). Erlinda kom til oss før hun helt var etablert på gata. Hun var hos oss i fire måneder, og hun fikk den hjelpen hun trengte. Nå har vi lykkes i å gjenforene henne med familien hennes i byen Tarija i Sør-Bolivia. Yésica, (12). Yésica (12) kom til oss da hun var 10 år. Broren hennes, Christian, bor på El Arca. For en tid siden tok vi Yésica til en lege, og han konstaterte at hun hadde problemer med hjertet. Nå blir hun undersøkt for at man kan se hva som må gjøres. Når jeg treffer Yésica tenker jeg på hvordan hun hadde hatt det dersom hun hadde levd på gata. Nå bor hun hos oss og kan få den hjelpen hun trenger. Leidy, (10). Leidy (10) går i fjerde klasse. Hun er flink på skolen og en av de beste elevene i klassen. Rosalinda, som er hennes yngre søster, bor også på Rosa de Sarón. Snart kan Leidy, Rosalinda og alle de andre jentene flytte inn på det nye hjemmet som begynner å bli ferdig. Dette skal vi fortelle mer om i neste nyhetsbrev. Rosemary og Moisés. Moisés (11) går i fjerde klasse. Han har nå vært på El Arca i ti måneder. Da han kom til oss hadde han det meget dårlig. Men Moisés' liv har blitt merkbart forandret. Han er nå en åpen, glad og sosial gutt med fin kontakt med kameratene sine og Rosemary som er lederen hennes. Alex og Laser er bestevenner. Alex (15) kom til oss for seks år siden. Nå studerer han på CETAM som er en skole for industriell mekanikk. Det er en skole der også mange andre av guttene våre fra El Arca har gått i løpet av disse årene. Alex er flink på skolen, og han er den beste i klassen sin. Her er han sammen med hunden Laser som faktisk også bor på El Arca. Fernando, Jonny og Julian gratulerer Rosemary på morsdagen. En annen meget viktig del av arbeidet er å ha et personale som virkelig elsker barna. Rosemary er som en mamma for guttene. Hos henne får guttene kjærlighet, og de får være barn med alle sine behov. På morsdagen ble Rosemary gratulert av gutter med blomster og håndlagede gratulasjonskort. Det finnes så mange eksempler som jeg kunne ha skrevet om. Men jeg håper at dere alle forstår den takknemligheten vi her i Bolivia har for det dere gjør, slik at arbeidet kan gå videre ved deres støtte. Dere gjør at barna våre kan være lykkelige, at de får mat, at de har en seng å sove i, og at de kan gå på skolen. De får et nytt liv, reddet fra et liv med misbruk, seksuell utnyttelse og prostitusjon. Takk for alt dere gjør for barna våre, og Gud velsigne dere alle!" Jimena

Fra hjertet

Kan man annet enn å bli glad når man får møte barna som nå får oppleve trygghet og kjærlighet? En ørken forblir en ørken så lenge det ikke kommer regn som vanner den. Først da begynner det å vokse, og livet begynner å spire selv om alt har virket helt dødt. Slik er det også for dem som lever på gata. Alt virker så dødt og håpløst når man ser hvordan de lever. Men i virkeligheten er det ikke slik. Der midt i mørket finnes faktisk liv og håp, og vi utfører vår gjerning slik regnet gjør det. Vi kan være som dråper av regn i ørkenen som gjør at livet begynner å spire og blomstre på nytt. Den siste tiden har det regnet. Mange av dere har nemlig hjulpet oss med å møte den vanskelige økonomiske situasjonen ved å gi mer. Dere har kompensert for den høye dollarkursen og den svake kronen som har økt kostnadene våre kraftig. Denne støtten har virkelig gledet oss alle i Barnas RedningsArk, og den er også et bevis på forståelse fra deres side. Takk, kjære venner, for at dere er med og støtter oss i utviklingen framover! Jörgen

Behov

Med den givergleden vi har sett i den siste tiden har det økonomiske presset lettet. Men som du forstår har vi store utfordringer framfor oss og viktige prosjekter å gjennomføre. Ett eksempel som vi nevnte i forrige nyhetsbrev, er at vi ønsker å bygge ut El Arca. Guttene trenger å få større plass og komme bort fra trangboddheten. Takk for din fortsatte giverglede!

 

Til startsiden