Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Oktober 2009 Til nyhetsbrevene...

Rubriker:

Joachim Vogel skriver Jentene besøkte sitt nye Rosa de Sarónn Robin Vi holder søsknene sammen på hjemmene våre

Oddvar og Laila i Bolivia Barna er vårt håp og vår framtid Fra hjertet - framtidens møte Sammen med samme mål

Joachim Vogel, reporter og programleder i SVT 1, skriver følgende etter sin reportasje i Bolivia:

Joachim og noen av jentene fra RDS. Da jeg stod på jentenes barnehjem, Rosa de Sarón, og sikkert fikk min tusende klem, tenkte jeg på dere. På dere som år etter år gir penger til virksomheten og som egentlig var den jentene klemte. Så takk fra jentene, og takk fra meg, en som betrakter det hele fra utsiden og tilfeldigvis kom fra et av de få land der det finnes så mange som vil hjelpe. Kameramann Carl Magnus Lindström blant gatebarna. Dette var ikke mitt første oppdrag for Verdens Barn og forhåpentligvis ikke det siste. Det å dra ut i verden og på nært hold studere hva Radiohjelpen og de medvirkende hjelpeorganisasjonenes innsats betyr, er det mest berikende jeg har gjort i min TV-karriere. Men det er en emosjonell berg-og-dalbane uten like. Man kastes hele tiden mellom den fortvilende situasjonen for så mange av verdens barn - og det føles så håpløst noen ganger når man står der midt i nøden - og den oppløftende følelsen av å se gleden i trøtte hjelpearbeideres øyne når et barn har fått et lite puff på veien mot et bedre liv. Slik var det også i Cochabamba. Vi fikk en fantastisk velkomst og kunne gjøre jobben vår slik vi ønsket. Alt fungerte så bra som man bare kunne tenke seg. Jeg har grått og ledd, og jeg tror TV-reportasjen blir meget sterk. Jentene ble helt ville av glede da de fikk se sitt nye hjem. Det var så rørende å være med da jentene fikk se det nye huset sitt. De jublet seg fra rom til rom! : En kjempetakk til dere alle der hjemme. Det oppleves som en gave å ha fått være med på noe av det flotte arbeidet dere gjør i Cochabamba. Jeg kunne lett ha laget en halvtimes reportasje av dette, men er nødt til å korte det ned til 8 minutter. (Sendes i programmet Go'kvell i TV 1 den 6. oktober kl 18.15.) Å lytte til ei jente på 9-10 år som forteller om hvordan hun som femåring ikke kunne holde stefaren sin unna seg og hvordan hun ble voldtatt og truet, får tårene til å trille av raseri. Men å se hvordan den samme jenta har kommet til Rosa de Sarón etter flere år på gata, først som en smygende skygge, men bare et år senere med smil om munnen mens hun gjør leksene sine, og lykkelig hoppende omkring med de andre jentene under basketkurven - det er magisk. Og det er takket være dere. Glem aldri det! Det er virkelig påtakelig hvor mye lederne jobber med kjærlighet på barnehjemmene. Jeg er dypt imponert over arbeidet deres i Cochabamba og tror mange i Sverige som arbeider med barn burde se hvor langt man kommer med en åpen favn. Det er mennesker som dere som får en til å tenke at verden nok har en framtid likevel. Dere har gjort så fantastisk mye godt for så mange utsatte barn. Takk for at dere finnes! Joachim Vogel Programleder og reporter for Sveriges Televisjon

Jentene besøkte sitt nye Rosa de Sarón

Som Joachim skrev var det med stor glede jentene våre var ute og så seg omkring i sitt nye hjem og hvor fine lokaler de kommer til å få. Nå venter vi bare på den store flyttedagen som ikke er langt unna. Vi har blitt ytterligere forsinket, bl.a. fordi det kommunale avløpssystemet ikker ferdig, og i overskuelig framtid vil vi ikke kunne koble oss til det slik vi haddde planlagt. Vi har i stedet fått bygge en septiktank, og den er nå klar. Jentene er nå inne i en periode med prøver på skolen, og når de er klare, er det tid for å den svært så etterlengtede innflyttingen. Et humørfylt besøk på deres nye Rosa de Sarón.

Robin

Robin (6) er kanskje ikke den roligste gutten hos oss. Han har vanskelig for å sitte stille på skolen og finner på masse ugagn så fort læreren ikke ser. Han bråker med kameratene sine både i og utenfor skolen. På El Arca lager han en del problemer, og han gjør oppgavene sine under protester. Men med tålmodighet og kjærlighet kommer framskrittene, og Robin har også modnet den siste tiden til stor lettelse for alle. Robin har tre brødre på El Arca og en søster på Rosa de Sarón. For cirka en måned siden kom den eldste broren hans, Daniel (10), til El Arca, så nå har vi ansvar for alle søsknene. Mammaen deres bor på gata. Robin (6) på skolen med skjorta utenfor buksene.

Vi holder søsknene sammen på hjemmene våre

Når familier splittes, eller dersom barna av en eller annen grunn må begynne å bo på gata, er den eneste tryggheten det at de har hverandre. Nå har vi flere søsken som bor hos oss, og vi er virkelig glade for at vi har mulighet til å holde dem sammen slik at de ikke splittes og mister kontakten med hverandre.

Carmen og Rolando.

Verónica med sin lillebror Maicol.

Oddvar og Laila i Bolivia

Oddvar Bauge med en kopp svart boliviansk kaffe. Etter halvannet år var jeg tilbake i Cochabamba, denne gangen sammen med kona mi, Laila, min bror og kona hans. Javier møtte oss på flyplassen, og gleden var stor over å møtes igjen. Vennene våre i Bolivia fortalte oss med glød og iver om små og store framskritt i arbeidet. Her går ingenting på rutine eller av gammel vane, men det sprudler av vitalitet, og ingenting tas for gitt. Siden mitt forrige besøk har det nye Rosa de Sarón blitt bygget. Det er en stor og flott bygning, og den kommer til å være til nytte og glede for jentene når de flytter inn. Arbeidet har blitt utført på relativt kort tid til tross for uforutsette prisstigninger. Mange i både Bolivia og i Norden har vært engasjert i bygget, og Javier og Jimena har hatt hektiske dager. Vi ble imponert, og det er ingen klisjé eller overdrivelse. På El Arca var det meste som før. Vi fikk se den nye ovnen, vaskeplassen for klær, studierommene og andre ting. Mens vi ble guidet rundt, fikk jeg øye på en tegning som hang på veggen. Motivet var en stor blikkboks som var delt i to og skulle fungere som feiebrett. En helt vanlig måte å bruke akkurat den typen bokser i stedet for å kaste dem. Tegningen var laget av en av guttene, og jeg stoppet opp og så med beundring på feiebrettet. Skaftet, som var av tre, hadde blitt skyggelagt, og flere detaljer var tegnet inn. Dette var et produkt av noen som hadde behov for å skape. Fra bare å eksistere har det vokst fram et ønske om å få dele sitt syn på verden og vise at enkle ting kan fortelle en historie. På den samme veggen var det flere tegninger av samme "kunstner". Det var godt utførte arbeider. Når et barnesinn får trygghet, og kroppen får mat, så blomstrer det opp en personlighet som kan være med og gjøre verden bedre. Når vi setter oss på bussen til La Paz undrer vi med spenning hva vi får oppleve neste gang vi hilser på. Det hender noe hele tiden - og det er spennende. Oddvar

Barna er vårt håp og vår framtid

Adam (10) og Frida (7) leste i et nyhetsbrev i begynnelsen av sommeren om gatebarnas situasjon. De ble svært betenkte da de så hvordan barna bodde med bare med en ynkelig duk som tak. Adam og Frida spurte foreldrene sine om de ikke kunne selge noen av lekene sine og gi pengene til BRA. Foreldrene sa at visst kunne de gjøre det, men da måtte de være klare over at da ville lekene deres forbli borte. Dette var Adam og Frida helt inneforståtte med, og de måtte selv ta ansvar for prosjektet. De solgte lekene sine for - hold deg fast - 7.900,- kr, som de siden satte inn på BRA's bankkonto. Nå planlegger de allerede en fortsettelse til våren for å få inn mer penger til gatebarna. Er ikke dette fantastisk? Tord Jonzon

Fra hjertet - framtidens møte

Fortapt og redd pga. det onde livet på gata. Vil han få sitt "framtidens møte"? Hvert gatebarn har sin mørke historie som de vil fortelle. Men det gjør de bare når de merker fortrolighet hos den som lytter. Historien de forteller er en hemmelighet med smertefulle opplevelser som de bærer med seg hver dag. De har blitt krenket, utnyttet og slått. Ingen har engang respektert deres lengsel etter kjærlighet og trygghet. Ingen har lyttet til deres ønsker. De har aldri fått fortelle om sine tanker og drømmer. De medfødte talentene deres har aldri blitt stimulert og utviklet. Om framtiden har ingen snakket med dem. Kanskje fordi den ikke finnes! Hva skjer med et barn som har måttet vokse opp uten framtid? Det er det nok ingen som riktig vet. Kan det som vi kaller "de indre sårene" noen gang leges helt? Kan de glemme - og til og med tilgi? Tilgi de voksne som sviktet. Kanskje det var mamma eller pappa som gjorde dem vondt, eller noen annen som tok deres rett til å være barn og deres framtid ifra dem. Jeg spurte min gode venn Sven om hva jeg burde skrive om i nyhetsbrevet. Med én gang svarte han: "Framtidens møte" og så på meg uten å si noe mer. Det låt først litt bakvendt, men så følte jeg at det var styrke i ordene han sa. Vi er faktisk gatebarnas møte med fremtiden. For plutselig når de møter oss kan elendigheten de lever i erstattes av muligheter og livsglede. Så radikalt kan dette møtet være! De undertrykte drømmene de har får liv, og de kan begynne å se de voksne som en trygghet i stedet for en trussel. Og ikke minst, de kan begynne å se framover i livet og på morgendagen som venter. Det er dette viktige og avgjørende "framtidens møte" som vi håper at så mange barn som mulig skal få oppleve når de treffer våre bolivianske ledere på gata, i slummen og i våre hjem. Jörgen Marlene, Angie og Rosalinda har fått sitt "framtidens møte" og bor nå i trygghet på Rosa de Sarón.

Sammen med samme mål

Det å få jobbe sammen med samme mål og innstilling, er noe helt fantastisk å få være med på. Når hver og én gjør sitt og det man kan, så blir arbeidsbyrden lettere for alle, og resultatet lar ikke vente på seg. Det handler framtiden for barna. Glem aldri at din gave, stor eller liten, har betydning for det vi gjør. Å engasjere seg for andres liv er en rikdom i livet som alle burde få oppleve. Takk for ditt engasjement og at du står ved vår side i kampen for barnas liv og framtid. Jörgen Wrengbro

 

Til startsiden