Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

November 2010 Til nyhetsbrevene...

Rubriker:

Endelig heis til Ana Maria! Jimena svarer på spørsmål Richard ble påkjørt av vår egen buss Elevenes dag "Jeg elsker arbeidet mitt!" forteller Alejandra

Wanda skriver Fabio skriver En porsjon perspektiv, takk! Siste nytt på din mail Behov

Endelig heis til Ana Maria!

Bratte trapper for Ana Maria Det finnes stunder i livet når gleden ikke har noen grenser. Man blir bare så inderlig glad og rørt at ordene ikke kommer ut. Tårene kommer, og man klarer nesten ikke annet enn å få fram et ynkelig TAKK! Vi har nemlig fått en fin heis som gave, og den skal installeres hjemme hos Ana Maria. Som de fleste av dere kjenner til, har vår alles Ana Maria vært bundet til rullestolen sin nesten hele livet. Til tross for sin vanskelige situasjon har hun dedikert livet sitt til andre; til gatebarn, misbrukere, syke og fattige. Hun har tatt seg fram på gatene i rullestolen sin, møtt mennesker i nød og med store behov, og alltid vært villig til å hjelpe der hun har kunnet. Ana Maria bor i et gammelt hus midt i det sentrale Cochabamba. Hver morgen og kveld må hun ta seg opp og ned de 15 trappetrinnene som går opp til soverommet hennes. Dette har vært en stor anstrengelse, og gjennom årene har det også slitt på armene og skuldrene hennes. Fra Barnas RedningsArk vil vi gi et stort og varmt TAKK til Bergslagens Tekniska Service AB, som har gitt denne heisen til Ana Maria. Takk også til alle dere andre som er involvert i dette viktige prosjektet! Nå jobber vi med å få heisen klar for transport med båt til Chile, og siden landeveien opp til Bolivia og hjem til Ana Maria. Det er et stort og komplisert prosjekt, og det kommer til å ta tid før alt er på plass. Mer informasjon kommer i neste nyhetsbrev. Her er heisen som skal til Bolivia

Jimena, en av de bolivianske lederne våre, svarer på spørsmål

Jimena. Fortell kort om hvem du er! Jeg er datter til Ana Maria som startet arbeidet for gatebarna sammen med Barnas RedningsArk. Jeg er 38 år og gift med Javier som i dag leder arbeidet på guttehjemmet El Arca og pikehjemmet Rosa de Sarón. Vi har to jenter som er hhv. 8 og 12 år gamle. Hva slags utdannelse har du, og hvor lenge har du arbeidet med barn? Jeg har studert utdanningsvitenskap på universitetet Mayor de San Símon i fem år. Etter det studerte jeg videre ett år for å ta min endelige eksamen. Nå har jeg jobbet 14 år med barn, og de siste seks årene med Barnas RedningsArk. Hvorfor har du valgt å jobbe med barn? Da jeg gikk siste året på universitetet, fikk jeg mulighet til å jobbe på et barnehjem. Da begynte jeg å forstå barnas behov for å bli akseptert, bli forstått og lyttet til. Jeg fikk se inn i virkeligheten av ikke å ha foreldre eller det å være forlatt. Men jeg lærte også mye av barna. Jeg forstod at noe av det mest verdifulle man kan gjøre, er å jobbe med barn. Det er livet og framtiden deres vi er med på å forme, og de er ivrige i å være med på sånt som er bra å lære i livet. Jeg forstod at dagens barn kan bli morgendagens ledere, få et godt yrke og bli en god mor eller far. Mitt ansvar er å gi dem det beste jeg kan, undervise dem og guide dem inn i framtiden. Hvordan gikk det til at du begynte å arbeide med Barnas RedningsArk? Da min mamma, Ana Maria, Solveig og Jörgen begynte arbeidet med å hjelpe barna på gata, tenkte jeg ikke så mye på hva de gjorde. Jeg hadde en god jobb og trivdes med den. Det var det eneste jeg brydde meg om. Så fikk mannen min tilbud om å begynne å jobbe på guttehjemmet El Arca. Jeg så at han gav alt i oppgaven han hadde, men vi pratet faktisk ikke så mye om det. Så en ettermiddag bad han meg bli med til El Arca for å treffe guttene. Da jeg kom dit og møtte dem, skjedde det noe med meg. Jeg ble så sterkt berørt av guttene jeg møtte at jeg bare gråt og gråt. Jeg følte at her burde jeg også jobbe, sammen med mannen min. Nå fikk jeg for første gang møte barn personlig som hadde bodd på gata. Jeg møtte angsten hos gutter som hadde blitt voldtatt og de som hadde blitt mishandlet av sine nærmeste. Her kunne jeg hjelpe til for at de indre sårene kunne bli legt. Jeg følte at jeg var klar for et nytt steg i livet mitt. Nå som det har gått noen år, hvilke arbeidsoppgaver har du nå? I dag jobber jeg på begge hjemmene. Jeg har ansvar for å legge opp hele utdanningsprogrammet og de temaene som de øvrige lederne siden skal jobbe med. Disse lederne følger opp skolegangen og har kontakt med lærerne på skolene der barna går. Jeg koordinerer også arbeidet med Ana Maria og med psykologen som vi nå har ansatt. Jeg evaluerer og følger opp journalene vi fører over alle barna på hjemmene. Et siste spørsmål for denne gang: Du er selv mor til to jenter. Er det vanskelig å kombinere dette arbeidet med å være mamma samtidig? Jentene mine vokser til, og jeg kjenner noen ganger at de hadde trengt meg mer. Den eldste jenta mi, som er 12 år, sier noen ganger: "Du forstår meg ikke, du hører aldri på meg, jeg vil være mer sammen med deg." Da tenker jeg at jeg jobber jo med barn med store behov, men jentene mine har jo også behov! Jeg forsøker å gi tiden min til jentene mine, og da tid med kvalitet. I det neste nyhetsbrevet stiller vi flere spørsmål til Jimena.

Richard ble påkjørt av vår egen buss

Richard på vei til operasjon En av guttene våre ble nylig påkjørt av vår egen buss ute på El Arca. Slikt skal selvfølgelig ikke skje. Men nå hendte det, og Richard ble kjørt i ambulanse til sykehuset. Det viste seg at han hadde fått brudd i bekkenet. Nå er han operert, og vi håper at alt skal leges og bli bra igjen.

Elevenes dag

Elevens dag da lærerne byr på kake Skolene i Bolivia skiller seg en hel del fra våre egne skoler her hjemme. I Bolivia benytter de seg av alle muligheter til å feire, og man slutter aldri å undre seg over alt som skal feires. Elevens dag da lærerne gir sine egne elever en gave, byr på kake og har ulike aktiviteter sammen, er jo virkelig en flott tradisjon. Det er ingen tvil om at det er positivt for barna våre og de andre elevene at lærerne engasjerer seg i dem utover selve skolearbeidet. Vi vet alle hvor viktig det er å få oppleve omsorg og at man individuelt er viktig i en større gruppe. En skole som oppleves personlig og som lykkes i å fange opp de som holder på å havne på utsiden, er meget viktig for barna våre. Skolen betyr mer for dem enn "bare" undervisning og kunnskap. Når lederne våre forteller om dette og sender oss bilder, blir man både rørt og glad. Tenk at disse barna har fått mulighet til å gå på den bolivianske skolen gjennom å være på El Arca og Rosa de Sarón! Lærerne trives sammen med jentene våre

"Jeg elsker arbeidet mitt!" forteller Alejandra

Alejandra, sylæreren vår "Jeg er sylærer for jentene på Rosa de Sarón, og jeg er veldig glad for å ha fått muligheten til å jobbe her. Jeg liker jentene veldig godt. De er så fulle av kjærlighet og klemmer meg alltid når jeg kommer. Når jeg er nedfor, får de meg til å le, og jeg merker at de virkelig bryr seg om meg. Jeg glemmer aldri da jeg fylte år. Da fikk jeg flere presanger av elevene mine. Jeg har aldri tidligere opplevd noe lignende. Jeg håper denne jobben aldri vil ta slutt så lenge jeg kan undervise. Takk!".

Wanda skriver

Wanda, 13 år. "Jeg er 13 år og jeg er glad for å bo på Rosa de Sarón. Mest fordi jeg får være sammen med søstrene mine her på hjemmet og brødrene mine på El Arca. Jeg får gå på skolen og lære meg forskjellige ting. Mamma Ana Maria er som en ordentlig mamma for oss, og jeg liker henne veldig godt. Så bra at dette hjemmet finnes! Det er så fint!".

Fabio skriver

Fabio, 12 år. "Jeg er 12 år og går i sjette klasse. Jeg liker best å leke med cachinas (kuler). Her på hjemmet har jeg også min bror, José, som bor sammen med meg. Noen ganger blir jeg sinna på ham. Mammaen vår har ikke hilst på oss på lenge. Men min leder, Marlen, er som en mamma for meg. Hun bryr seg om meg, hun hjelper meg, og hun underviser meg. Jeg liker å spille fotball, og på søndagene drar vi til kirka. Noen ganger er gruppa mi ute og går. Jeg liker å bo på El Arca, og jeg vil ikke bort herfra. Jeg vil gå på universitet. Takk, alle sammen, for alt!"

En porsjon perspektiv, takk!

Jeg er virkelig flink til å grave meg ned i mine egne problemer og bekymringer. Jeg har en mistanke om at vi er flere som har denne begavelsen. Min egen eksistensboble lykkes skremmende vel med å viske bort verdenen utenfor. Man kan si at Barnas RedningsArk fungerer som en motpol til dette. I større og større grad handler samfunnets utvikling om "jeg og meg selv". Vi kan også oppfordres til å virkeliggjøre oss selv på alle slags vis. Vi er virkelig privilegert i vår del av verden, men samtidig består samfunnsstrukturen vår av så mye personlig lykkejag at vi mister oss selv i vår egen labyrint. Jeg er selvfølgelig ikke ute etter å fremkalle en allmenn dårlig samvittighet eller å hente fram tenk-på-barna-i-Afrika-pedagogikken. Men visst er det bra med bittelitt perspektiv på tilværelsen? En handling, en tanke, en påminnelse om at mitt liv og min hverdag er en del av et større bilde. Og ikke nok med det, mitt liv kan påvirke andres liv! Så, heretter, når jeg sitter med bøkene mine og synes så synd på meg selv som har så mye å lese, vil jeg minne meg selv om at det finnes mange som ikke får gå på skole i det hele tatt. Høyere utdannelse er et fantastisk privilegium, og vi trenger ikke engang se til den tredje verden for å få det bekreftet. Bare i USA er det vanligvis bare eliten forunt å studere på universitet, om man ikke er så heldig at man er ekstremt begavet og får et stipend. Jeg vil tenke på de landene der man har sprengt skoler for at jentene ikke skal få utdannelse. Og jeg skal ikke få dårlig samvittighet eller apatisk synes synd på alle andre enn meg selv, men jeg skal med smil om munnen kjenne meg privilegert - privilegert fordi jeg kan gjøre noe for andre! Og det, kjære venner, er den store forskjellen: om vi gjør noe etter en porsjon perspektiv. Viktoria Wrengbro

Siste nytt på din mail

Ønsker du å få siste nytt fra oss på mail og lese mer om arbeidet vårt enn det vi skriver om i nyhetsbrevene? Send oss din mailadresse til oss på info@barnensraddningsark.com, så vil du få interessant og aktuell informasjon oftere.

Behov

Vi har et inderlig ønske om å få inn en ekstra sjenerøs gave som gjør at vi med større kraft kan utvikle arbeidet og gjøre satsninger på ulike områder. Blant annet skal bussen på El Arca renoveres innvendig. Et nytt skoleår venter, og da må vi kjøpe inn en stor mengde skolemateriell. Klær og sko slites, og vi må kjøpe nytt. Vi planlegger utflukter og leirer som er meget viktig for barnas trivsel og samhold. Lokalene på El Arca har stort behov for renovering. Gjennom at vi har blitt pålagt av myndighetene å ansette en psykolog, har vi også fått en økt lønnskostnad. En god økonomi skaper gode forutsetninger og stabilitet i arbeidet. Å investere i barnas liv, er den beste investeringen du kan gjøre. Takk for din trofaste støtte ditt engasjement! Jörgen

Til startsiden