Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

September 2011 Til nyhetsbrevene...

Rubriker:

Ana Maria fortsetter trofast sin kamp for gatebarna Ana Maria forteller selv om det dramatiske livet på gata Nå har Ana Maria endelig fått heisen sin Eventyr i jungelen i skoleferien

Bygningen som skal bli bakeri er nå klar Jentene blir flinkere til å sy Flere viktige behov

Ana Maria fortsetter trofast sin kamp for gatebarna

Ana Marias kjærlighet, hennes omsorg og kamp for barn og ungdommer som lever på gatene, fortsetter år etter år. Barna og ungdommene har alltid fått oppleve de voksne som en trussel, som personer man ikke kan stole på og som har skadet livene deres. Men gatebarna kjenner Ana Maria. Hun har deres tillit, og hun gir dem kjærlighet og trygghet. Ana Maria er som en mor som tar seg tid til å lytte til barna sine. De kommer bort til henne, får en klem, de hvisker noe de ikke vil at andre skal få høre, får litt privat tid og en samtale midt i parken som ellers handler om nød og smerte. Et måltid fra den store gryta gis til alle de sultne. Ana Maria har selv laget den der hjemme. En ung og gravid jente kommer fram og klemmer Ana Maria. Hun vil prate med henne en stund.     Ana Maria er alltid velkommen blant gatebarna. Ana Maria våker også hele tiden over eventuelle nye som dukker opp, noen hun kan hindre fra å begynne et liv på gata. Akkurat der finnes den største muligheten til å få dem over til et av de to hjemmene våre. Ana Maria redder ikke bare liv, hun gir også barna sjansen til en framtid. Så er gryta tom. Sultne mager har blitt mettet. Alle er glade for besøket, og de har fått snakke med noen som viser dem respekt og er villig til å lytte. I en liten stund ble det lys i den mørke tilværelsen. De vet at Ana Maria bryr seg og at hun kommer tilbake. Dette er kjærlighet!

Ana Maria forteller selv om det dramatiske livet på gata

”Sist fredag da jeg var ute for å dele ut mat til gatebarna, fortalte de meg at en ung kvinne som jeg kjenner fra tidligere hadde blitt knivstukket og drept av en ung fyr. Henne traff jeg alltid da jeg var ute blant gatebarna. Hun hadde to jenter, 10 og 12 år gamle. Barna er nå hos en slektning, og jeg vet ikke hva som vil skje med dem i framtiden. Rundt matgryta er det alltid tid for en samtale. Det er mer vold på gatene nå enn noen gang tidligere. For tre måneder siden ble en gutt fra gata myrdet av en gjeng. Han var bare 17 år og holdt til ved elva under ei bro. For noen dager siden da jeg var ute og delte ut mat, traff jeg Cinthia igjen. Hun er bare 15 år og gravid. Da hun var fem år ble hun forlatt av foreldrene sine. Siden bodde hun hos noen slektninger en stund, men hun ble så dårlig behandlet og utnyttet at hun flyktet og begynte å bo på gata. Jeg har spurt henne om hun ikke heller vil komme til pikehjemmet vårt, men det vil hun ikke. Hun sier at hun har vennene sine på gata, og der vil hun bli. Vi får se hva som skjer med Cinthia i framtiden. Jeg har en fin kontakt med henne, og jeg håper jeg kan hjelpe henne på noe vis. Bak porten til garasjen min bor nå en gruppe ungdommer fra gata, både unge kvinner og menn. Garasjeporten vender ut mot gata, så alle ser at de er der. Det er ikke så populært blant naboene, men ingen har sagt noe ennå. Vi gir dem mat og vann hver dag, og for oss i huset er det ingen problem. Men de som går forbi reagerer og er litt redde. Å lytte er halve samtalen. I en av parkene hjelper jeg nå mange av barna som er syke. Jeg har kjøpt medisiner slik at de kan vaske hender og føtter for å lege en smittsom hudsykdom som mange har. Når jeg er ute og møter alle de som lever der på gatene og i parkene og ser de tragiske forholdene med sykdom og misbruk som de lever i, så tenker jeg på de to hjemmene vi har. Jeg tenker på guttene og jentene som vi har reddet og som vi når har ansvaret for. Vi har mulighet til å gi dem en trygg framtid. Det er virkelig to forskjellige verdener med enorme kontraster. Ana Maria er også en mor på hjemmene. Jeg vil takke dere alle for at dere hjelper meg i arbeidet mitt. Gjennom dere har jeg mulighet til å hjelpe barna på gata. Jeg kan gi dem mat, og jeg kan hjelpe dem når de er syke. Men jeg kjenner at jeg også kan gi dem kjærlighet og at jeg er der som en støtte midt i elendigheten og deres vanskelige situasjon. Takk, og Gud velsigne dere alle for det dere gjør!” Ana Maria

Nå har Ana Maria endelig fått heisen sin

Hele livet har Ana Maria sittet i rullestol. Hun har måttet løfte seg opp med sine egne armer og bein, opp og ned trapper, og inn og ut av biler. Det sliter på ledd og blir bare mer og mer slitsomt for hvert år som går. Nå kan Ana Maria bruke heis opp og ned trappene uten problem. Det har tatt tid å få heisen til Bolivia, men nå er den på plass! Alt har blitt sponset av foretak og fantastiske mennesker som har stått ved vår side for å få dette heisprosjektet gjennomført. Når Ana Maria så heisen for første gang og skjønte at dette var virkelighet, da gråt hun. Vi kunne ikke prate på telefonen, hun bare gråt. ”Gracias, gracias, gracias... Takk, takk, takk...” var det eneste hun fikk fram. Denne takken går til alle dere som har vært med på å virkeliggjøre prosjektet med en heis til Ana Maria!

Eventyr i jungelen i skoleferien

Her hjemme har det jo vært sommerferie, og alle barna vil oppleve noe gøy i løpet av denne tiden. Den muligheten vil vi naturligvis gi til alle barna våre i Bolivia. Å organisere og gjennomføre en reise til jungelen krever nøye planlegging. Bussen skal blant annet innom verkstedet så vi vet at den er trafikksikker. Veiene er svingete og bratte over fjellene og ned mot jungelen, så vi måtte blant annet bytte to framdekk og justere bremsene før bussen var klar til avgang. Alle hjalp til med å laste opp bussen med mat, telt, soveposer, liggeunderlag og naturligvis den store grillen. Det meste ble bundet fast på taket siden det ikke var plass i bussen. Så kunne endelig den lange ferden begynne, mot jungel og eventyr bak de høye fjellene som omgir Cochabamba. Noen av guttene har skrevet følgende om opplevelsene sine: Juan, 13 år: Det jeg likte best var å fange krabber i elva, padle kano og se en ørn fange en fisk. Jeg klatret også opp i et tre som var 12 meter høyt. Det gikk kjempefint, og jeg var ikke redd. Alt var så gøy! Felix, 11 år: Jeg likte å bade i en elv som heter Huacaplaya og å følge med bussen på flåte over elva. Den var en fantastisk og kjempegod følelse å få klatre i trær. Julian, 15 år: Det jeg likte best var å spise en fisk som heter Sábalo. Den var nyfanget og kjempegod. Senere klatret jeg i et tre som var 18 meter høyt. Det var det beste jeg har opplevd hele mitt liv! Felix, 18 år: Å se plantasjer med store, saftige mandariner, og å spise nyfangede, tjukke fisker, var helt overnaturlig. Å se forskjellige fugler og planter som jeg aldri har sett tidligere, var som en drøm. Jeg fanget også krabber i en bekk.     Da guttene kom hjem, var det jentenes tur til å reise mot samme mål. Vi ønsker at dere alle kunne ha vært med og fått oppleve den enorme gleden og takknemligheten som barna kjenner ved å få reise bort i løpet av skoleferien. Alle hjelper til, og reisene skaper et fantastisk fellesskap mellom barna og med lederne. Alle kommer nærmere hverandre som i en stor familie. Men plutselig ville ikke bussen mer! Der på den bratte veien ned mot jungelen ble det stopp. Men ingen ble lei seg for det. Eventyr er eventyr, og da kan alt skje. Etter fire timer kom to mindre busser og hentet jentene dit de skulle. De to sjåførene måtte tilbringe natten i bussen i vente på en mekaniker som kom tidlig neste morgen. Bussen ble raskt reparert, og siden kunne ferden fortsette dit jentene var. Slik skriver noen av jentene fra jungeleventyret: Deisy, 12 år: Jeg var så fornøyd med reisen! Alle var så glade. Vi spiste masse, vi lekte, badet i elvene og så på alle slags dyr. Det var så interessant! Alle hjalp oss, og alt gikk fint. Jeg vil dra flere ganger til samme sted. Noelia, 7 år: Jeg likte elva. Dyrene også. Myggen bet meg, men det gjorde ikke noe siden jeg fikk bade, løpe, leke og konkurrere med Lupe. Vi alle sov sammen, og jeg var veldig glad! Guadalupe, 9 år: Vi lekte mye, jeg spiste frukt hver dag, og jeg fikk bade i elva. Jeg ville ikke slutte å bade, men da sa de andre at jeg måtte komme opp. Jeg fikk se mange fine dyr og sommerfugler. Maria, 15 år: Jeg er så glad for at vi fikk mulighet til å reise. Det var så herlig at jeg fikk være sammen med de andre jentene og lederne og oppleve alt. Jeg hadde aldri trodd at det finnes en pass som hadde alt dette! Vi spiste grillet fisk, vi spiste yuca og frukt, og vi badet i elva hele dagen. Vi besøkte forskjellige steder, og alt var så utrolig fint! Takk for alt dere gjør for oss!        Når barna har det bra, har vi det bra også. Barnas glede er vår glede!

Bygningen som skal bli bakeri er nå klar

I forrige nyhetsbrev skrev vi om at bakeriet begynte å bli klart. Nå har vi gleden av å fortelle at bygget er ferdig. Vi har allerede begynt å planlegge hvilke maskiner og hvilket utstyr vi trenger for å starte bakerutdannelsen vi ønsker å gi en gruppe jenter til neste år. Vi regner med at dette prosjektet kommer til å bli utviklet steg for steg og at vi til og med kommer til å selge godt brød. Brød er ettertraktet i Bolivia. Vi kommer til å ansette en lærer som skal undervise så jentene får en god utdannelse. Det nye bakeriet.

Jentene blir flinkere til å sy

Mannekengoppvisning på RDS. Aldri hadde vi kunnet drømme om at jentene skulle arrangere en mannekengoppvisning. Men de ville så gjerne vise dere hvor flinke de er til å sy sine egne klær. De syr også klær til de yngre jentene på hjemmet. Nå har de snart gjennomgått den toårige utdannelsen, og neste år kommer en ny gruppe med jenter til å lære seg å sy. Vi kommer også til å starte et datakurs for jentene om noen måneder. Det betyr at vi kommer til å ha tre utdannelser på Rosa de Sarón neste år: en syutdannelse, en konditorutdannelse og en datautdannelse. Alt dette kan vi nå gjennomføre fordi vi fikk mulighet til å bygge det nye hjemmet som ble tatt i bruk i oktober 2009. Det nye og store Rosa de Sarón har gitt oss større frihet til å utvikle arbeidet på en fantastisk måte. Nå kan vi tilby jentene flere alternativer til utdannelse ved siden av den normale skolegangen. Takk for din trofaste støtte som gir liv og framtid til barn og ungdommer på de to hjemmene våre, Rosa de Sarón og El Arca! Jörgen Wrengbro

Flere viktige behov

Prisene stiger hele tiden i Bolivia, og dermed stiger våre utgifter. Vi trenger all den hjelp vi kan få for å klare de økende utgiftene vi har hver måned til hjemmene. Vi har et meget stort behov for ekstra gaver slik at vi kan fortsette å utvikle arbeidet slik vi ønsker. Kanskje du kjenner noen i din nærhet som vil være med i arbeidet og bli en ny giver? Vi har også et behov for å få inn støtte som går til Ana Marias arbeid på gata, som du har lest om i dette nyhetsbrevet. Datautdannelse er viktig for framtiden. Andre viktige behov vi har, er støtte til ulike utdannelser på hjemmene. Takk for at du gir barna en ny sjanse i livet! Jörgen Wrengbro

Til startsiden