Barnens RäddningsArk

Dagbok under klassetur til Bolivia

Resebrev 1

Resebrev 2

Resebrev 3

Resebrev 4

Bilder 5

Bilder 6

Resebrev 7

Resebrev 8

Resebrev 9

Resebrev 10

Bilder 11

Bilder 12

Resebrev 13

Resebrev 14

Resebrev 15

Resebrev 16

Bilder 17

Bilder 18

Resebrev 19

Resebrev 20

Bilder 21

Bilder 22

Bilder 23

Bilder 24

Resebrev 25

Resebrev 26

Bilder 27

Bilder 28

Bilder 29

Bilder 30

Bilder 31

Bilder 32

Bilder 33

Bilder 34

Bilder 35

Bilder 36

Bilder 37

---

Resebrev 9 "Jeg var sulten og dere gav meg ikke å spise...!" 10 april 01

Hvem skulle tro at Bolivia skulle by på muligheten for å gå i tog! Vi snakker verken om prostestog eller 17 mai -tog. För vi fortsetter må spole litt tilbake i tid! Det er kveld, mörket har senket seg over millionbyen og vi skal ut på tur. Vi har to mål for kvelden. Först skal vi ta et parkbesök og deretter skal vi på et hotell. La oss begynne med parken. Vi snakker ikke om en park alla Frognerparken der byens velsituerte tar sin aftentur, men om et sted der vi ?nordboere? definitivt ikke bör bevege oss etter mörkets frembrudd. Etter en liten busstur ankommer vi ett av kveldens to mål. Parken skimtes med plener, en vanndam, palmer og mindre stikkveier. Ingen går inn i parken, vi bare venter utenfor, på Ana-Maria. Hun går först, eller rettere sagt ruller först. Vi håper alle er klar over at Ana-Maria er rullestolbruker. Etter henne siger vi alle inn i parken og oppdager fort barn og unge som stimler sammen rundt rullestolen. Det er et selsomt opptog der vi alle etter en stund samles rundt Ana Maria og en kjemestor suppegryte. Vår måpende og reserverte holdning står i sterk kontrast til byens ?löse fugler? som etter egen selvjustis lager en lang suppekö. De har allerede skåret av plastflasker om fungerer som skåler. Som i et nu stilner hele opptoget når Ana-Maria med den störste autoritet ber en bönn for maten som skal deles ut. Deretter starter matutdelingen, parkens faste klientell trekker seg litt unna for kveldens hovedmåltid. Vi nykommere ser måpende på hvorledes restene etter den maten vi selv hadde på vår egen tallerken noen timer i forveien, ispedd vann for å tynne det hele ut, sklir ned på höykant. Opptrinnet skifter fort karakter, i det vi oppdager at dette ikke er en er en grå og fryktinngytende gjeng, men mennesker med en forhistorie som ikke egner seg på trykk. Vi får små presentasjoer av mennesker som er godt kjent av Ana-Maria og Santi. Alle presentasjonene poengterer klart at dette er mennesker elsket av Gud. Etter ytterligere noen minutter tennes et latinsk temperament i gleden over å oppdage at de for en kveld også kan bli fortomodeller. Den ene tannlöse modellen etter den andre smiler fra öre til öre tett sammen med jevnaldrende fra mere nordligere breddegrader. Uten å gå i detaljer kan vi trykt si at Jonas og Morten hadde stor pågang av fotooppdrag. Suppen slutt og vi må videre. Nå er det på tide med et hotelbesök. Transporten til hotellet går via apostlenes hester med Ana-Maria som eneste unntak. Det er her togvirksomheten kommer inn i bildet. Ana-Maria leder ann og vi fölger etter som ett lydlöst tog i en ellers stöyende kveldstrafikk gjemmon Corchabambas gater. Vel fremme forstår vi hva dette hotellbesöket består i. Ströket er i den nedre sjikt og hotellrsepsjonen er ikke prangende. Hotellnavnet 'Hotell Negro' får en spesiell mening. Her snakker vi verken om sort eller hvit, men om et blikkskur av värste sort. Som for parkbesöket må Ana Maria rulle först inn i hotellet. Hun er også her spydspissen og döråpneren. Etter fölger vi, i små grupper. Vi blir presentert for, hva undertegnede ville karakterisere som 'helvetes forgård'. Urinstank og skitt er så påtagelig at ingen törr å röre en vegg. De hotellgjester som sees er så tilslöret av limsniffing at öyenkontakt ikke ly kkes. Hotelbesöket blir kort, men vår nordiske tankevirksomhet blir 'lang'. Hva er det vi ser, er dette virkelighet? Utenfor hotellinngangen blir vi stoppet av en av hotellets faste gjester. Han viser frem overarmen sin, med dype sår på på to sider - når kniven går inn på en siden, må den jo ut på den andre! Kvelden avsluttes med samtale om hva livet byr hver enkelt av oss. Det er påfallende forskjell på menykartets innhold! ------ Bibelens ord om å elske din neste fikk et nytt innhold for enkelte denne kvelden. Hilsen hele OKS gjengen fra Bolivia via tastaturet av Pål.