Barnas RedningsArk Fadderbrev

Fadderbrev 2003-11-29 Til nyhetsbreven...

---

Kjære faddervenner! I dette brevet forteller Viktoria Wrengbro og Olga Hermansson om det som skjer på El Arca.

Hjemkomsten Olga forteller om en gang hun kom tilbake til El Arca etter en kort ferie. Da jeg kjørte inn på gården, så jeg de yngste guttene komme løpende, og jeg hørte ropene deres: "Olga kommer! Olga kommer!" Jeg rakk ikke å pakke ut av bilen før jeg ble dratt med på en rundtur på gården. Med Damian og Nelson på hver sin side ble jeg vist rundt blant dyrene. Hønene mine har vokst kjempemye. Alle tar hand om dem, og jeg tror de overforer dem, for de er større enn alle de andre. Gården krydde av nye høns, og to ganger måtte jeg krype inn under hønsenettingen for å se på Burgoas nyklekte kyllinger. Orlandos hønsehus har fått en fjerde etasje. Endene badet i en nylaget andedam. Kaninene forøker seg - som kaniner, helt enkelt. Jeg fikk låne en av Reynaldos små, myke kaninunger i noen timer. Den nye vannsisternen hadde også blitt klar, så nå kan jeg dusje når jeg vil og slipper å dra til vennene mine for å ta en dusj. Etter omvisningen fikk jeg møte de andre guttene på El Arca. Som jeg skjønte på forhånd, så var reaksjonene blandet. En del ville ikke slutte å klemme meg, og andre hilste ikke på meg før dagen etter. Jeg fikk også møte en ny gutt som hadde kommet til oss mens jeg var borte. Han heter Gabriel og er 13 år. Da jeg etter noen timer kom inn på rommet mitt, var det en stadig strøm av gutter som kom og gikk. Vi hadde en konkurranse om hvem som hadde det mest elektriske håret. Det foregikk ved at jeg gnikket ballonger i håret på dem før jeg satte ballongene i taket. Den som hadde ballongen som ble sittende lengst, vant. Olga

Bryan hilser Olga velkommen hjem

Orlando viser fram kaninhuset han har bygd

Armbåndsfabrikken Jeg vet at guttene liker å lage armbånd, så derfor kjøpte jeg tråd, garn og perler. Jeg trodde det bare var det eldre guttene som ville klare å lage armbånd, men det viste seg at flere av de mindre guttene også klarte det, og de som ikke kunne, ønsket å lære det. Som sagt, så gjort. Jeg delte ut garn og perler inne på rommet mitt ettersom det kom flere og flere gutter som ville være med. Mange av dem ble igjen lenge siden de visste at de kunne få flere perler når de var ferdige med et armbånd. Til slutt var det proppfullt inne i rommet; gutter på gulvet, på stolene, på sengene. Over alt satt det gutter og laget armbånd.     Et par måneder har nå gått, men det å lage armbånd er fortsatt like populært. Jeg og Olga har med tiden fått så mange armbånd at vi har måttet ta dem av oss. Det blir for mange å ha på seg. En stund gikk vi omkring med nesten 30 armbånd på hver arm. Guttene syntes vi så ut som inkaindianere. Viktoria Vi bygger videre på det nye El Arca Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du virkelig forstår hvor utrolig viktig din fadderhjelp er for guttene våre og hele utviklingen på El Arca. Helst ville jeg ha tatt deg med dit slik at du fikk oppleve den samme gode nærheten til guttene slik som Viktoria og Olga gjør. Skulle ønske du kunne sitte der og lytte til historiene deres, tankene de har om livet, få en klem av dem, møte blikkene deres og se hvordan de utvikler seg skritt for skritt. Det er ikke alltid lett for guttene. Noen ganger går utviklingen framover i full fart. Andre ganger må vi starte om igjen og gå tilbake noen skritt. Alle tar vi vårt ansvar. Du gjør det gjennom å ta et økonomisk ansvar. Vi og lederne i Bolivia gjør det vi kan for å arbeide for guttenes beste. Takk for din verdifulle støtte! Bilden på det alt høyere kaninhuset som Orlando selv bygger får stå som et herlig symbol for guttenes og det nye El Arcas utvikling Jörgen Fra Barnas RedningsArk ønsker vi deg en riktig God Jul og et Godt Nytt År 2004!

Tillbake til startsidan