Barnas RedningsArk Fadderbrev

Fadderbrev juni 2004 Til nyhetsbreven...

---

Kjære faddervenner! Så er det igjen tid for å komme med en liten rapport om hva som foregår ute på El Arca. Selvfølgelig kan vi bare formidle fragmenter av alt som skjer der. Men gjennom våre nyhetsbrev tror vi likevel at du får en grei oversikt over hvordan arbeidet skrider fram. En ting er sikkert, arbeidet står ikke stille. Det er utvikling og forbedring hele tiden, og dette gleder oss alle. Så herlig det er å bygge opp guttenes ruinerte liv igjen, bit for bit. Målet vi har, er at de skal bort fra gata for aldri mer å vende tilbake igjen. Det finnes mange store og små hendelser å glede seg over. Men det finnes også stunder der det ikke går så bra. Når guttene er glade, er vi glade. Når de gråter, gråter vi med dem og forsøker å gjøre alt vi kan for å hjelpe dem over de mørke stundene. Olga, vår medarbeider i Bolivia, forteller:

Miguel Miguel kom plutselig og banket på døra mi for å be om hjelp. Jeg holdt på med å hjelpe Jaime med noe. Jaime ble så overrasket over at Miguel turte å spørre meg om hjelp, så han sa: "Kom hit med duken, så maler vi!" Vi malte sammen for harde livet, og duken ble klar to minutter før han skulle på skolen på kvelden. I dag overrasket Miguel meg enda en gang. Jeg skulle inn til byen, og han stod og ventet på bussen. Jeg bad ham hoppe inn i bilen og tenkte at nå ble det nok en taus reise. Jeg begynte å fundere på hva jeg kunne si, da han plutselig begynte å prate; først om været, så om stedet han var født, hvordan mammaen hans døde, hvordan han hadde vendt seg til livet på gata, og så om hvordan Santi hjalp ham til El Arca. Han fortsatte å fortelle om det tekniske gymnaset der han går nå. Alt dette uten at jeg trengte å stille et eneste spørsmål. Miguel har begynt å åpne seg mer og mer for omgivelsene sine. Olga

Miguel

Jamil Vår lille venn sovnet med skoene på i går kveld. Lederen hans kom inn og vekket ham og sa at han skulle ta dem av seg. 'Men du forstår ikke! Jeg fryser på føttene om natta!' 'Du får sove med sokker på, men ikke med sko i senga!' 'Men sokkene mine er skitne!' svarte Jamil. Som om skoene ikke var mer skitne. I alle fall tok han skoene av seg og sov godt resten av natta. Adolfo For en fin gutt! Han har laget en egen hage langs muren til gårdsrommet. Innenfor det lille, hvite stakittgjerdet har han plantet skudd som Ana Maria har gitt ham. Hver dag spiller han på sin lille charangu (en liten gitar). Når Jimena spurte om de ikke ville starte en musikkgruppe igjen på El Arca og spille inn ei plate, så lo han bare. Hun har spurt andre tidligere, men de tror ikke at det kan bli noe av det. "Det er mitt høyeste ønske," svarte Adolfo. Roberto och Adolfo i Adolfos lilla trädgård. Maishøst på El Arca Nå har vi høstet og solgt mais, og i går kom fem menn og en stor lastebil for å skjære ned maisbladene. De bruker det til dyrefor. Det var morsomt å se hvordan noen av guttene hjalp til av egen, fri vilje. Jorge skar med sigden, og han ville knapt nok slutte for å spise lunsj. Guttene plukket også den siste maisen som fantes i bladene, og de gikk i rekke med sekker fylt med maiskolber. De fylte opp hele matforrådet, så nå kan vi nok spise mais til vi sprekker. Jorge hjälper till med majsskörden Vi er så glade for lederne vi har i Bolivia som arbeider med guttene dag etter dag. I medgang og motgang står de urokkelige ved guttenes side for at målet skal nås. De gjøre et fantastisk arbeid. Men både lederne og guttene stoler på at vi her hjemme skal stå ved våre løfter og klare vår del av arbeidet, nemlig at vi sørger for at det finnes en økonomisk støtte som gjør at de kan lykkes med sin oppgave. Det er dine gaver som gjør det mulig å fortsette arbeidet! Takk for din trofaste støtte! Jörgen Wrengbro Ladda ner fadderbrevet i Word-format...

Tillbake til startsidan