Barnens RäddningsArk

Norsk familj i Bolivia
Resebrev 1	Resebrev 2	Resebrev 3	Resebrev 4	Resebrev 5	Resebrev 6
Resebrev 7	Resebrev 8	Resebrev 9	Resebrev 10	Resebrev 11	Resebrev 12
Resebrev 13	Bilder 14	Resebrev 15	Resebrev 16	Resebrev 17	Bilder 18
Resebrev 19	Resebrev 20	Resebrev 21	Resebrev 22	Resebrev 23	Resebrev 24
Resebrev 25	Resebrev 26	Bilder 27	Resebrev 28	Resebrev 29	Resebrev 30
Resebrev 31	Resebrev 32	Resebrev 33	Resebrev 34	Resebrev 35	Resebrev 36
Resebrev 37	Resebrev 38	Resebrev 39	Resebrev 40	Resebrev 41	Resebrev 42
Resebrev 43	Resebrev 44	Resebrev 45	Resebrev 46	Resebrev 47	Resebrev 48
Resebrev 49	Resebrev 50	Resebrev 51

---

Resebrev 30 Bolivia 26 maj 02

På feiringen av vår egen nasjonaldag møtte vi tre jenter fra Norge som er på tur jorden rundt. De er nå her i Bolivia på besøk hos ei som jobber for den lutherske misjonen. En av disse jentene jobber i 7-Eleven hos Jon på Holbergs plass. Dette er den beste "sjappa" i byen! De hadde lyst til å få se litt av hva gatelivet i Bolivia er, og ble med oss en fredag. Guttene og jentene i parken liker at det kommer nye mennesker, da får de en annerledes dag, et avbrekk. Så tar jeg da også alltid bilder, det er populært. Må alltid da doble og triple kopier for å gi. "Be så skal du få - let så skal du finne" Det BLE en annerledes dag for oss alle, men normal for de vi hjelper. Mens de spiser, vi prater og tar bilder, er det plutselig en jente som roper og kommer løpene ned fra Coronillan. Det var ikke noe gledesbudskap hun hadde: "Han har hengt seg, Banser har hengt seg!!" Dette var nye ord i spansken -det gikk litt tid for å forstå. Men da ei av de norske sa hun så en hang i et tre lenger oppe i bakken var det bare å løpe. Han var helt borte når vi fikk ham ned, men med slag i bryst , mage og grafsing i munnen hans fikk vi (loco og jeg) liv i ham. Etterpå fortsatte livet som vanlig. Han hvilte ut, og fikk i seg mat etterhvert. "Alt å vinne - ingenting å tape" Dette var for meg begynnelsen på en uke med sterke intrykk. Kanskje det har tatt lenger tid med meg, jeg har det nok med å stenge intrykk ute. På fredag ble jeg overmannet. Vi var på et nytt sted og besøkte noen med eget hus og litt ordnede forhold. De har vært på Ana Maria flere ganger om at vi må komme til dem også. Det første menneske jeg møter der er en dame på 24 som fikk en sønn i oktober i fjor. Hun har ikke kalt sønnen sin noe annet enn "baby" før hun for en mnd siden bestemte seg for å kalle ham opp etter meg...så nå er det en liten brun Tage krabbene rundt i Cochabamba. Jeg merket med en gang at noe var galt, hun luktet alkohol og lim og var i ubalanse. Hun løper og henter sønnen sin, slenger ham i fanget mitt og roper at hun aldri vil se ham igjen. Så kommer et slag med åpen hånd rett i ansiktet hans! Gutten skriker og hun blir enda villere, jeg prøver å komme unna men hun får tak i en arm og røsker det hun kan. Da må jeg bare slå henne unna for å beskytte barnet, hennes sønn. Hun fortsetter å skrike om død og drap hvis hun ser ham igjen. Hva gjør en da? -Det var veldig nære at jeg tok ham med meg, men viten om at jeg ikke kunne beholde ham fikk meg til å forstå at situasjonen ville vært meget vanskelig senere. Jeg gråt innvendig da jeg måtte plassere ham hos en av de andre jentene. Hun lovet å beskytte ham, og mitt hjerte var blitt knust. Jeg skrek til Gud om hjelp for dette barnet. Når mor og far hater deg og vil ta ditt liv, da er det bare Gud igjen. "Vær modig og sterk, la deg ikke skremme. For Herren din Gud er med deg" Dette var i går, og en oppladning til i dag. Vi dro for å besøke moren til Heidy, Hege og jeg. Hun er på sykehus på tredje uken, og lyste opp av glede da vi kom! Kvikkere, sterkere og penere enn noen gang -et herlig gjensyn. Etter litt info om hennes tilstand og Heidy, dro jeg i kiosken og handlet litt varer til henne. Der møtte jeg venner av henne som lette etter henne. De ble meg inn, og vi hadde det hyggelig på sykehuset. Men det er en setning som forandrer alt: -mannen din er sammen med ei annen dame. Hun prøver å være sterk, vil ikke gråte. Kommer seg gjennom besøket fra vennene med "verdighet". Så er det bare oss tre igjen. Hun gråter, gråter og gråter. Alene på sykehus, med aids, gitt fra seg barnet sitt, og nå sviktet av mannen. Hun satt som et lite barn i sengen og bare gråt. Vi ba med henne, holdt rundt henne, og kjente at vi er veldig glad i dette barnet på 18. Men å dra derfra knuste meg fullstendig, jeg hørte hun skrek og gråt lenge etter vi var dratt. Jeg hører henne ennå, klarer ikke å legge det bort eller stenge det ute. Nøden og fortvilelsen hennes har tatt bolig i mitt hjerte. "selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg alle mine dager" Tage. Dette reisebrevet dedikeres til alle dere som har vært med oss dette året i bønn og økonomi. En spesiell takk til Glenn for hans vidunderlige sanger De har løftet oss mang en gang. Også denne.

Senast ändrad Tuesday, 20-Apr-2010 23:41:50 CEST