Barnens RäddningsArk

---

Resebrev 1 Resebrev 2 Irene og Sigrun i Bolivia, aug-sept 2002 Hei kjære Solveig og Jørgen! Hei Jørgen! I går var vi ute og delte ut mat igjen med Ana Maria, Pepe, Tage og Hege. Det er alltid godt å kunne gjøre noe praktisk for barna på gata. Vi gleder oss til å se dem hver mandag og fredag. De blir alltid så glade for å se oss, og de virkelig løper til bilen når de ser den komme. Det vi opplevde i går kveld gav oss nye dype inntrykk av hvor tøft livet på gata er for barna. Vi hadde med sårutstyr denne kvelden, fordi vi hadde fått beskjed om at en av jentene på gata var dårlig og hadde et stygt sår i hodet. Mariella er 23 år og har tre unger som bor på gata med henne. Yngste barnet er rundt et år. For ca en uke siden ble hun nærmest slått helseløs av kjæresten sin. Hun viste fram et sår i hodet, og fortalt at hun hadde sterke smerter både i hodet og i ryggen. Vi gav henne antibiotika i går, fordi det hadde satt seg infeksjon i såret. Vi håper og ber om at dette vil hjelpe henne. Lille Juan på tre år kom bort til oss, og vi så at han ikke hadde sko på beina. Han hadde et sår på den ene foten, og han var kald. Vi stelte såret hans, og laget sko av bomull til ham. Det ville vel hjelpe for en liten stund, tenkte vi. Vi spurte også hvordan han hadde fått såret, og noen fortalte oss at han hadde tråkket på en sigarettglo. Senere så vi at han lå og lekte med en lighter uten at moren brydde seg om det. Hun var vel for beruset til å vite sitt barns beste. Litt ut på kvelden sovnet lille Juan oppå noen sekker, uten at moren kom og la tepper over han. Vi gjorde henne oppmerksom på at det kanskje var kaldt å ligge uten noe over seg. Vi andre gikk tross alt rundt og småfrøs, enda vi var godt kledd. Det virket ikke som moren til Juan syntes dette var så viktig, men hun fulgte vår oppfordring. Så fikk han i alle fall være varm denne natten! Det er en hard virkelighet der ute. Unge mødre har mer enn nok med å få orden på sitt eget liv og å holde seg på beina. Vi forstår så godt at det er vanskelig å gi omsorg til deres egne barn når de så sårt trenger omsorg selv. Mens vi stelte sår på barna, var det andre som stod i en ring rundt Ana Maria for å få mulighet til å prate med henne på tomannshånd. De har ekstremt behov for voksenkontakt, og behov for å bli sett av noen som har omsorg for dem. Ana Maria kjenner historien deres og har fulgt dem i flere år. Mammaen til Cynthia døde da hun var liten. Hun har nå to barn i en alder av 20 år. Hun fortalte at den eldste gikk på skolen. Selv går hun på gata hver kveld og ruser seg på lim. Hun har også en søster med små barn som også bor på gata. Av og til tar hun noen småjobber på markedet for å tjene litt småpenger. Vi kunne se at hun hadde vilje og styrke til å gjøre det beste ut av de forutsetningene hun har. Samtidig er rusen et fristed for henne. Det bekymrer oss at kanskje en dag vil konsekvensene av hennes måte å leve på, bli overført til hennes barn. Mødrene trenger hjelp til å klare å holde seg vekk fra gata slik at barna kan få et bedre utgangspunkt for sine liv. Vi hadde en god avskjed med barna i går. En annen dag tidligere danset vi "capoeira" sammen, til stor glede og ikke minst latter! I går sang , klappet og danset vi sammen igjen, før vi sa hadet og på gjensyn. Hilsen fra Sigrun og Irene

Senast ändrad Tuesday, 20-Apr-2010 23:42:06 CEST