Barnas RedningsArk Nyhetsbrev

Oktober 1998 Til nyhetsbreven... Førsta sidan

Indehåll: Familien ble plutselig så stor! Hjerteknuserne En uforglemmelig tur German, 16 år - overgitt og spedalsk Spalten Jørgen 50 år!

Familien ble plutselig så stor! Så er vi tilbake igjen etter fire fantastiske og intensive uker i Bolivia. Jeg ble fylt av beundring og respekt når jeg så den fine utviklingen blant barna og ungdommene på "El Arca". En dag alle sto oppstilt på gården utenfor barnehjemmet, ropte en av lederne til barna "hør familie!". Da var det noe som plutselig gikk opp for meg og det grep mitt hjerte så sterkt at tårene kom. Vi er ikke bare fire i familien. Vi har faktisk ytterligere 36 gutter som tilhører familien. Gutter som vi vil se vokse opp med den samme framtidstro og de samme muligheter som våre egne barn- Viktoria og André. Jeg vil en dag se Fernando, Franklin, Leonardo, Octavio, Job, Teofilo og alle de andre på "El Arca" stå på egne ben. For noen dager siden når jeg skulle fortelle om "El Arca", kom jeg til å benevne guttene som "gatebarna". Da så min datter Victoria på meg med et skarpt blikk og sa: De er ikke gatebarn. 'DE ER VÅRE GUTTER!' Men du skal også vite at det er ikke bare våre gutter. Det er også dine gutter. For uten deg hadde ikke dette arbeidet vært mulig å gjennomføre. VÅRE GUTTER ER OGSÅ DINE GUTTER! Jørgen Hver gang jeg kom til "El Arca" kom Frankling springende bort til meg og ropte: "marcame!" (løft meg). Det ble mange "marcame" i løpet av disse fire ukene. .
Hjerteknuserne Selvfølgelig kjente jeg til arbeidet ute i Bolivia. Jeg visste at noen av guttene som går på skolen får topp resultater. Jeg hadde hørt om gutten som var blitt mishandlet av sin onkel med en oppvarmet hageslange. Jeg hadde jo også sett massevis av bilder av guttene, men det hadde aldri tatt ordentlig tak i hjerte mitt. Jeg følte ikke at jeg hadde noe forhold til dem. Ansiktene på bildene var navnløse. Helt til den dagen da jeg møtte dem, da ble de mine hjerteknusere! Mitt første inntrykk var da tre av dem kom og spilte for oss, samme dagen som vi kom til Bolivia. Deres ansikt skinte som solen. Jeg hadde aldri sett noe lignende og jeg forelsket meg i dem fra første stund. Jeg visste allerede da at mesteparten av min tid i Bolivia ville jeg tilbringe på "El Arca". Og slik ble det. Med noen få unntak var jeg der hver dag. Jeg spiste med dem, vasket klær med dem, tok oppvasken sammen med dem, lekte med dem. Jeg gråt, lo og snakket med dem. M.a.o jeg bare var der, gjorde det de gjorde, sammen med dem- og stortrivdes! Nå var ikke lenger guttene på bildene uten navn. Guttene med de beste resultatene på sin skole heter Octavio, Leonardo, Jaime og Teofilo. Gutten som ble mishandlet heter Reinaldo og jeg har kjent hans hjerte slå da jeg holdt ham i mine armer. De er levende nå, og jeg elsker dem av hele mitt hjerte. Det vanskeligste jeg måtte gjøre i Bolivia var å si farvel. Jeg savner dem så det gjør vondt. Men de vil leve videre i mitt hjerte til vi møtesigjen. Deres skinnende ansikten vil ikke bleknes bort. Det jeg vil si er ikke det at alle som støtter BRA må dra til Bolivia, men jeg ønsker bare at min fortelling kan få være med på å tenne en ild i ditt hjerte og gjøre guttene levende for deg. Men det er opp til deg nå. Jeg har gjort mitt og nå må du gjøre ditt- la dem knuse ditt hjerte. Kjærlig hilsen Viktoria
Viktoria og Timoteo (9 år)	Barna, André og Viktoria på El-Arca

En uforglemmelig tur For ca. to uker siden, kom vi hjem fra en uforglemmelig tur til Bolivia. Det var to spente personer som satte seg på flyet for noen uker siden, for å reise til dette eksotiske landet som ligger så langt unna lille Norge. Vi var heldigvis så privilegerte at vi fikk reise i sammen med familien Wrengbro, som har bodd hele 3 år i Bolivia. Dette var en trygghet for oss, som aldri hadde vært så langt hjemmefra tidligere. Fra første stund merket vi hvordan denne reisen ville bli annerledes enn alt vi hadde opplevd tidligere. Den varme velkomsten som vi opplevde da vi møtte Ana Maria og Santa Cruz på flyplassen i Cochabamba, gjorde at vi følte oss hjemme med en gang, selv om omgivelsene var så totalt annerledes enn det vi var vant til. De første dagene gikk med til å vende seg til alt det nye; Et annerledes klima, mange rare lukter, et annet språk, et mylder av folk på gatene, bjeffende hunder, tutende biler, store markedsplasser….. Kort sagt: en annerledes kultur. Men det rare var at mens man ble mer eller mindre vant til de ytre omstendighetene, så ble man etter hvert kjent med en menneskelig varme som gjorde et mye sterkere inntrykk. Tross fattigdom og nød, så hadde de en kjærlighet for sin neste, som vi virkelig har noe å lære av her i Skandinavia. Det er selvfølgelig begge deler i dette landet også, men vi tenker spesielt på de menneskene vi fikk bli kjent med i disse ukene. Det var utrolig å se hvordan Ana Maria brukte det meste av sin tid og sin energi på andre. Hun var alltid tilgjengelig for de som trengte henne. Uansett hvor vi kom, så var det noen som kjente til Ana Maria, og som kom bort for å prate. Daglig var det tragiske situasjoner vi fikk høre om, og en del fikk vi også være med å hjelpe. Et eksempel som gjorde sterkt inntrykk, var en dag vi skulle ut på cafè i byen. På veien traff vi en familie som besto av far, mor og et lite barn. Begge foreldrene sniffet, og moren hadde sniffet under hele svangerskapet. Resultatet av dette var at barnet var hjerneskadet, og lam fra livet og ned. Jeg (Bente)holdt den lille gutten i armene, og kjente at han var kliss våt tvers igjennom klærne, fordi de ikke hadde skiftet på han. Han gråt, men da jeg begynte å nynne en rolig sang, ble han helt rolig og kikket opp på meg med store, brune øyne. Det var tydelig at han ikke var vant til dette. Jørgen gikk sammen med moren for å kjøpe melk til den lille gutten, og da de kom tilbake måtte vi dra videre. Det var hardt å gi den lille gutten tilbake, og ikke vite hva som ville skje videre med denne gutten i fremtiden. Da vi kom til bilen fortalte Ana Maria at dette paret hadde hatt to barn tidligere, som døde p.g.a. omsorgssvikt. Hun var usikker på hvor lenge dette barnet ville leve. Her fikk vi se på nært hold hvor viktig det er med ressurser til å kunne hjelpe familier i denne situasjonen. Vi så også barn som bodde i pappesker på gata, og små spedbarn som krabbet omkring i parkene. Når man fikk disse inntrykkene ute på gatene, så var det ekstra herlig å se hvordan guttene på barnehjemmet "El Arca" hadde det. Her møtte vi en gjeng med glade gutter som hadde fått sine liv forvandlet. Et ganske annerledes liv enn å leve på gata. Her fikk de mat, klær, skolegang, og det viktigste av alt; de fikk kjærlighet og positiv oppmerksomhet. Det var ikke vanskelig å se at dette gav resultater.

German, 16 år - overgitt og spedalsk

German (16 år), er spedalsk og sitter i rullestol En annen situasjon som gjorde sterkt inntrykk var den dagen vi traff Germann på sykehuset. Han var en 16 år gammel gutt, som hadde fått diagnosen spedalsk. Foreldrene bodde i en landsby langt, langt unna og hadde ikke besøkt ham på mange måneder. Delvis fordi de ikke hadde penger til medisiner, og at de derfor ikke kunne vise seg på sykehuset. Germann var helt overlatt til seg selv, og når sykehuset ikke fikk penger, så gav de heller ikke medisiner. Dette gjorde at gutten ble dårligere for hver dag som gikk, og da vi kom på besøk hadde han allerede mistet flere tær. Kroppen råtnet rett og slett opp. Derfor var det fantastisk å kunne være med å gi medisiner. Her så vi hvordan hver eneste hundrelapp i Barnas Redningsark er med å redder liv. Germann kviknet til mot slutten av vårt besøk i Bolivia, og det var herlig å se at han begynte å smile igjen. Det var også betryggende å vite at han blir fulgt opp videre av Ana Maria og de andre medarbeiderne. Det skal bli spennende og følge med denne gutten i fremtiden, og se hvilke planer Gud har for ham. Vi er fulle av inntrykk, og det er vanskelig og få frem dette på noen linjer. Men vi kan i hvert fall oppsummere med at vi er veldig, veldig takknemlige for det vi har fått oppleve. Vi tror at denne turen har forandret våre liv, men tiden vil vise om den virkelig har gjort det. Det vi vet er i hvert fall at arbeidet har blitt til enkeltindivider, og at disse personene lever i våre hjerter og våre tanker hver eneste dag!! Hilsen fra Andreas og Bente Wennemo

---

Spalten

Skolepulter og sykehusutstyr samles nå inn på ulike plasser i landet for å kjøres til Russland og Hviterussland. Behovene er enorme! Våre egne busser kjører hjelpesendingene direkte til de forskjellige stedene. I løpet av vinteren ønsker vi å kjøre en veldig viktig sending med sykehusutstyr, slik at vi kan utruste de små sykehusene i Pinigadistriktat, øst for Archangelsk i nord Russland. Hvis du vet hvor vi kan få tak i sykehusutstyr, si gi oss gjerne beskjed. I Bolivia trenger vi å reparere huset som barna bor i. Vi låner huset, men det må også vedlikeholdes på forskjellige områder. F.eks så trengs det nye plater på taket, så det ikke regner inn i huset. Mange vinduer har gått i stykker og må erstattes. CD`en som over 200 barn har sunget inn i sammen med blandt annet Carola, Arnold Børud, Rune Larsen og Andreas og Bente Wennemo blir klar i løpet av oktober måned. Alt overskuddet går til gatebarna i Bolivia. Bestill den allerede nå så har du en fin julegave å gi bort. Passasjerbussen som vi kjøpte inn før sommeren er nå ferdigbetalt! Takk til alle dere som hjalp oss til å få den nedbetalt. 100-talls barn fra Tjernobylområdet transporteres nå til leir i Sverige med denne bussen.

 

Jørgen 50 år! Vi vil som medarbeidere i Barnas RedningsArk si ett stort GRATULERER! u har arbeidet mye og hardt og vi gleder oss med deg og hele din familie; Solveig, Viktoria og André. Vi gleder oss over alt som er blitt gjort, det som nå gjøres og alt som kommer til å bli gjort gjennom BRA. Vi vet at du brenner for mennesker i nød, og derfor gir vi deg den beste presangen di kan tenke deg?? Nemlig en gave til arbeidet blandt gatebarna i Bolivia. Du som vil være med og gratulere Jørgen, kan gjøre det på: Postgiro: 90 11 11 - 5 Merk inb med: 'Til gatebarna i Bolivia. Gratulerer Jørgen.' Vi ønsker deg alt godt og Guds rike velsignelse i framtiden. Hilsen oss alle i Barnas Redningsark Andreas og Bente Wennemo

Tillbake til startsidan

Ansvarig för BRA's sidor:
Björn Wilhelmson